Sørgesangen

Det var engang en konge, som døde og etterlot seg sin hustru, dronningen, og to barn, en sønn og en datter. Datteren var et par år eldre enn sønnen. Og en dag stred begge kongebarna med hverandre og hvem som skulle være konge. Broren sa: Jeg er en prins og når det er prinser, kommer prinsessene ikke i betraktning. Men datteren derimot sa: Jeg er den førstefødte og eldste, jeg har førsteretten. Hva barna her sa, sa de i all uskyldighet og hadde kun fanget opp ordene fra hoffpersonalet, uten egentlig riktig å forstå betydningen. Da de nå ikke kunne bli enige i sin strid, så gikk de til moderen og spurte henne: ”Si oss kjære moder, hvem av oss to skal engang bli konge?” – Dette spørsmål bedrøvet moderen, for gjennom dette spørsmål skimtedes herskesykens frø, som ikke bør feste rot i et barns sinn, og hun svarte: ”Kjære barn! Betrakt engang nøye denne smukke blomst, og gå så i skogen og let. Den av dere to som først finner denne blomst, den skal engang bli konge.” Barna så på blomsten, fulle av oppmerksomhet. Dens stengel var spaltet som et lite septer og endte i en halvt utsprunget lilje. Og barna gikk ganske uskyldige sammen i skogen og begynte å lete, og som de således lette, kom de snart fra hverandre så den ene tapte den andre av syne. – Og da fant den lille prinsessen først blomsten og gledet seg derover og så seg om etter broderen, som ikke var der. Og så tenkte barnet; han vil vel snart komme, jeg vil vente på ham her. Hun la seg på det bløte grønnsvær og i den kjølige treskygge, og det var så stille i skogen. Tordivler og bier summet blott, og en bekk i nærheten mumlet sakte, og himmelen skuet mørkeblå ned igjennom de grønne tretopper på den grønne skogbunn.  Den lille prinsessen hadde tatt sin blomst i hånden, og da det var så stille og hun litt trett, så sovnet hun i Guds navn.

Det varte kun en kort tid, så kom broderen til det sted i skogen hvor hans søster sov. Men han hadde ikke funnet den blomst som han søkte, og da så han søsteren ligge på jorden i søt søvn og hun hadde blomsten i hånden.

Da steg det mørke tanker opp i prinsens sjel, og noget skrekkelig fikk han i sinne.

Jeg må bli konge, jeg! tenkte han, og søster skal ikke bli det! Heller vil jeg drepe henne og ta blomsten og gå hjem med den og så blir jeg konge. Akk, nå heter det rett; som sagt så gjort. Prinsen myrdet sin uskyldige lille søster i søvne og grov henne ned i skogen, la jord ovenpå og grønnsvær på jorden. Og intet menneske visste noe om den slette handling, for da prinsen kom hjem, så sa han at hans søster var gått fra ham i skogen og gått sin egen vei. Da han fant blomsten hadde han gått hjem og trodd at hun også allerede var hjemme.

Og det har gått mange år og den gamle dronning har bestandig sørget over den tapte datter, som hun forgjeves lot søke etter i hele skogen, og har ønsket seg døden fordi hun selv hadde sendt den elskede datter bort. Og da nå hennes sønn hadde nådd myndighetsalderen, så ble han konge.

Og etter mange, mange år kom det i samme skog en hyrdedreng som voktet sin hjord. Som tidsfordriv og av kjedsomhet rotet han med sin skuffe omkring i grønnsværet, som hyrder ofte gjør, som mange ganger graver hjerter, navn og kors i grønnsværet. Så grov han tilfeldigvis ut et dødningeben av den myrdede prinsesse, som var så rent og hvitt som sne. Og hyrdedrengen gjorde noen små hull i benet så det ble en liten fløyte, og denne satte hyrdedrengen til sine lepper og blåste.

Da brøt klagende toner fram fra dødningebenet, akk så uendelig sørgelige, og det var som om en gråtende barnestemme sang deri, slik at hyrdedrengen selv måtte gråte og kunne dog ikke holde opp med å blåse. Men sørgesangen lød således:

O min hyrde, kjære venn,

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden.

                Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans.

       Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt,

       Han oppkastet en grav, og meg her begravet –

       Min broder – i unge dage.

                Nu ved din munn det skal bli kjent,

                Vil for Gud og mennesker klage.

Og bestandig var denne ene; og bestandig denne ene sang å få ut av benfløyten, og bestandig blåste den unge hyrde om igjen mens de klare tårer hver gang rullet ned hans kinn.

Når sørgesangen lød i skogen, da ble alle fuglene stumme og sørgmodige, hang med hode og vinger og tidde. Heller ikke tordivlene og biene summet mere, og selv den plaskende, sladrende bekk var ikke mer å høre – det ble ganske som man sier, dødsstille. Lød sørgesangen over en kvegdrift, så hang dyrene på gressgangen vemodig med hodene og ikke en lyd var å høre fra dem. Heller ikke gjødde hunden mer, og sprang ikke som ellers lystig omkring. Heller bøyde den seg ned og klynket ganske sakte, for det var for alle dyr noe hjerteskjærende i den klagende sang, inntil en ridder kom forbi. Han hørte også sangen og følte at hans øyne ble våte. Han stoppet opp og dro ikke videre før avsto ham den lille fløyten mot en kjøpesum.

Og nå dro ridderen rundt omkring i hele landet og blåste sangen, og fikk med den hele verden til å felle tårer.

Så kom han også til hoffet hvor den unge konge satt på tronen, og sangen lød og klaget for ham. Den gamle dronning, moderen, levde også ennå, og hun ble underrettet om den ridderlige spillemann, som blåste en sang ved hvis melodi fikk alle hjerter til å beve og alle sjeler ble fylt av dyp sorg. Men den gamle dronning, som alltid var bedrøvet, sa: ”Hva kan det vel i verden finnes, som er mer sørgelig enn min sorg? Jeg vet ikke om noe, meg vil ikke spillemannens klagende sang gjøre mer bedrøvet enn jeg likevel er. La ham gjerne komme til meg.” – Den ridderlige spillemann kom og blåste:

Min ridder, o min kjære venn

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden

Da den gamle dronning hørte disse få ord, så styrtet en tårestrøm ut fra hennes øyne, men da han blåste videre:

Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans –

Da utstøtte dronningen et gjennomtrengende skrik og falt i dyp avmakt. Spillemannen ble forskrekket og ville bryte av, men det kunne han ikke. – Sangen ville hver gang den var påbegynt, spilles til ende – og da den siste bevende døde hen med dyp klage, da våknet dronningen av sin avmakt og ropte: ” Jeg vil ha fløyten! Alle mine skatter for denne fløyte!”

Og den ridderlige spillemann overlot til dronningen sin benfløyte og sa at han begjærte ingen skatter – tok ikke imot noe, men dro videre.

Og dronningen stengte seg inne ganske alene i sine dypeste gemakker og blåste sangen og gråt så lenge at hun tilslutt nesten ikke hadde flere tårer.

Men kongen var blitt en livsglad munter herre som hadde sin glede i sang og klang, og feiret gjerne muntre fester og nøt livets gleder. Engang hendte det at han hadde besluttet å feire en fest, og tallrike sangere og musikanter var bestilt og tallrike gjester var innbudt. Den unge konge hadde aldri unnlatt å innby sin moder til sine fester, men hun hadde aldri deltatt fordi hun, som hun med takk lot sønnen si, hadde for meget sorg i hjertet. Men da det denne gang atter kom en innbydelse til henne, da lot hun si at hun skulle ta del i festen. Dette forundret kongen og han visste ikke om han skulle glede seg over det.

Da nå alle gjestene var samlet i broket prakt, og alle sangere og musikanter var tilstede, og hoffet trådte inn i den herlig smykkede kongesal hvor festen fant sted, så vakte det nesten en fryktsom forundring å se den gamle dronning i langt slepende sørgegevant og enkeslør. – Men instrumentenes jubel av harper, pauker, fløyter og symbaler brøt løs, og sangernes kor begynte i pompøse melodier på en hymne til kongens pris.

Men hva gjør den gamle dronning? Hun setter seg ikke, hun står stille og stiv som en marmorstøtte. Hva er det da for et besynderlig lite septer hun holder i hånden? Det er jo ikke noe septer, det er et dødningeben. Og hvorfor løfter hun da dette dødningeben opp til munnen? Hvorfor holder hun det slik som musikantene holder sine fløyter?

Tyst! En tone – og alle pauker, harper og symbaler forstummer – enda en tone, og hver sangerstemme blir stum. Men der sitter kongen og ser forskrekket, gjennomrystet av uhyre redsel, og ser på sin moder. Og alle, alle ser på den gamle dronning. Den gamle dronning spiller en fløytesolo:

O moder min, min kjære venn –

                        Du blåser på mitt dødningeben –

Da bever og sitrer allerede alle hjerter, da forblir intet øye tørt. Hoffet og gjestene, sangere og musikanter, alle gråter.

Min broder drepte meg i lunden –

”Ha!” roper kongen og septeret faller ut av hans hånd og med begge hender tar han til sin krone.

Tok fra min hånd

                        Den blomst som var av meg funnen

                        Og sa at den var hans.

Da falt kronen ned fra kongens hode, rullet ned på marmorgulvet og brast i stykker. Det klang liksom en hodeskalle raslet på marmoren.

Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt

         Han oppkastet en grav, meg i skogen begravet –

Da styrtet kongen selv ned fra tronen og falt på nakken, stønnet og jamret seg.

Min broder – i unge dager.

Kongen snudde seg i dødskramper, løftet seg opp og skrek: ”Hold opp moder – hold opp.” Men den gamle dronning kunne ikke av seg selv holde opp med sørgesangen, den lød fremdeles:

Nå ved din munn, skal det bli kjent

                        Vil for Gud og mennesker klage.

Mens disse ord forskrekkelig og knusende, og dog slett ikke høyt, ble hørt, da flyktet alle gjester, spillemenn, sangere og hoffbesetning ut av alle salens dører – hvorved mange instrumenter og stoler ble ødelagt og alle kjerter så nær som to ble slukket. Da sangen var til ende, var det ingen flere i den store sal enn kun den gamle dronning i sørgegevantet og hennes døende sønn i sin brokete klesdrakt, rikt besatt med perler og gull. Og hun knelte ned ved siden av sin sønn som ennå lå på gulvet, og holdt hans hode i sine hender og gråt varme tårer over ham. Da slukket det ene av de fremdeles brennende kjerter.

Men den gamle dronning ba og gråt fram til midnatt – da slukket hun selv den siste kjerte og brøt sønder fløyten for at ingen mer skulle høre sørgesangen.

Published in: on 2. november 2010 at 21:56  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , ,

The URI to TrackBack this entry is: https://kistebotnen.wordpress.com/2010/11/02/s%c3%b8rgesangen/trackback/

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: