Sjeleløs

En gang var det en menneskeeter, som ikke spiste noe annet enn unge piker, og han var så veldig og fryktet i landet at ingen turte å bekjempe ham og fordrive denne appetitten hans. Når han hadde spist en liten pike, var man fint nødt til å levere ham en ny. For å gjøre det rettferdig måtte alle piker under atten år trekke lodd uten å ta hensyn til deres foreldres rang og stand. For Sjeleløs, som var det menneskeetende uhyrets navn, sa alltid at nest etter pikekjøtt fremfor alt syntes om rettferdighet.

Det var alltid sørgelig for den unge pike som trakk loddet, men nå hendte det denne gang da loddet atter ble trukket at loddet treff kongedatteren. Riktignok prøvde kongen ved å tilby mange skatter for å avhende det lodd som truet hans datter, men Sjeleløs sa da: ”Nei, hva som er rett for en, er rimelig for en annen. For meg er det rett at loddet har truffet kongedatteren, for jeg har ennå ikke spist noen prinsesse. Men jeg tenker hennes kjøtt er mykt og godt, og derfor må kongen finne det rimelig at jeg ikke vil berøve ham hans skatter, men kun ærlig og redelig etter min grunnsetning om rettferdighet vil nøye meg med kjøtt av hans kjøtt.”

Imidlertid behøvdes ikke prinsessen å bli utlevert straks etter loddtrekningen, da lot kongen det bekjentgjøre at den som kunne befri hans datter fra det skrekkelige, truende lodd, skulle få henne til gemalinne og halve riket som medgift. Men det meldte seg ingen, for med folk som heter og er sjeleløse, er det vanskelig å ha noe med å gjøre, og ingen ønsker å befatte seg med dem hvis de da ikke når alt kom til alt, selv var menneskeetere. Da hørte en ung soldat om kongens opprop og tenkte med seg selv: ”Hm, meg har alt meget i tjenesten forekommet sjeleløst, og så meget mot er der innkommandert i meg, at jeg vel alltid kan ta opp kampen med Hr. Sjeleløs.” Han gikk så til kongen og ba om den nåde å våge sitt liv for ham og prinsessen mot Sjeleløs. Kongen ga ham håndpenger og en skarp forskjærskniv for om mulig med den å skjære rettferdighetens mann i stykker.

Mannen begav seg på vei og kom over en eng hvor det lå et esel og strakte alle fire ben ut. Omkring eselet satt en løve, en bjørn og en ørn, og på dets nese satt en stor blå spyflue. Enhver ville ha sin del av eselet, og som det ofte pleier å gå ved delinger, kunne de ikke komme overens. De ropte på soldaten for at han upartisk skulle foreta delingen forutsatt at han ikke selv ville ta noen del. For i så fall ville de alle overfalle ham.

”Nei,” sa soldaten, ”jeg vil ikke ha noe med levende esler å gjøre, langt mindre de døde! Men dele vil jeg efter rett og overbevisning, og efter det smukke ord: ”Enhver sin del!” Han trakk sin forskjærskniv, strøk den forsiktig mot sadelreimen, som en barberer sin kniv mot strykereimen, og begynte å skjære i stykker eselet med hjertens lyst.

”Du løve,” sa den innsiktsfulle soldat, ”du skal ha løvens part, eselhodet med den skjønne hjerne, fordi du selv er dyrenes høvding og konge. Likeså skal du ha det brede, kraftige eselbryst, som alltid så seiersstolt og glad jubler i sky og fyller verden med skryt, samt at du skal ha et ryggstykke og to skinker.”

”Deg, du modige varmblodige ørn, fuglenes konge, tilkommer eselets hjerte, alle edle innvoller, især den sterke lunge. Likeså skal du ha leveren og nyrene, en skinke, et ryggstykke og en ribbensstek.”

”Deg mester bamse, du store brummer og dyrenes konge i de nordlige egner, deg tilkommer det tredje ryggstykke, den annen ribbensstek og den fjerde skinke, og hva du ellers ønsker. Og deg endelig, du blå, oppsvulmede spyflue, lille brummer. Deg tilkommer eselets hale, bena og alt hva de tre andre ikke vil ha og lar være igjen i sin nåde. Med så meget større glede vil du nøye deg med dette, da du jo er altfor delikat til å spise rått eselkjøtt, men heller pleier å nære deg av duk og blomsterduft og kun trenger litt rått kjøtt til dine egg og larver.”

De fire dyr var godt tilfreds med denne deling og viste soldaten sine takknemlige følelser. Den surrende flue satte seg på hans hånd og sa: ”Så ofte du berører dette sted med din finger, kan du forvandle din uformelige menneskeskikkelse til en likeså skjønn, myk og beundringsverdig, og også med yndig musikktalent, begavet surreflue som jeg er.” Ørnen trakk med sitt nebb en styrefjær fra sin høyre vinge, rakte den til soldaten og sa: ”Med denne fjær kan du, så ofte du dreier den, forvandle deg til en ørn, og som en slik en utrette store ting. Så kan du spisse den, og det du underskriver med den i et brev, varer tre dager lenger enn den askegrå evighet.”

”Tapre mann, ”sa løven, ”jeg må rekke deg min pote, det vil styrke og gjøre deg mektig i verden.”

Og bjørnen sa: ”Edleste av alle edle! Kom til mitt hjerte, jeg må omfavne deg og gi deg et kyss!” Men soldaten svarte: ”Jeg takker dere begge meget, dere er alt for snille, jeg har allerede nok,” for han fryktet meget for løvens skarpe klør og bjørnens favntak og dens tenners nærhet til hans nese. Han dreide derfor hurtig på fjæren og ble til en ørn og steg raskt opp i luften. Derfra kunne han se til Hr.Sjeleløs’ hus, og han oppdaget det raskt med sitt ørneblikk. Det var allerede en stor vinning for den tapre soldat, men han måtte fortsatt finne på noe for å komme til Hr.Sjeleløs, han som kongedatteren var blitt utlevert til og som han fremdeles holdt fanget. Nå forvandlet soldaten seg først til et menneske, trykket så med fingeren på det lille merke etter fluen på hans hånd. Han forvandlet seg til en flue, slapp gjennom værelsets vindu, forvandlet seg igjen til et menneske og meddelte prinsessen sin hensikt med å befri henne. Hun måtte bare si til ham hvordan han skulle gjøre det, for han anså det som en stor kunst og vanskelig oppgave å avsjele en som allerede var og het Sjeleløs. I allefall måtte Hr.Sjeleløs’ sjel være et sted, og hvor? Det måtte hun få greie på.

Prinsessen var meget glad over den tapre soldats forehavende med å skulle befri henne og lovet ham å undersøke. Nå forvandlet soldaten seg igjen og forsvant. Men Sjeleløs, menneskeeteren, kom til kongedatteren med kostbare retter og drikker slik at hun skulle spise godt fram til den tiden kom da han skulle spise henne. Hun spurte ham straks hvor hans sjel var hen. Men han svarte henne: ”Å si deg det skal jeg nok la være, for visstnok er jeg sjeleløs, men ikke er jeg hjerneløs. Det kunne skade, om ikke min sjel, så dog mitt legeme om jeg skulle betro min største hemmelighet til deg, en snakkelysten kvinne.”

Men prinsessen holdt ikke opp med sine bønner, inntil Sjeleløs likevel betrodde henne sin hemmelighet og fortalte henne at hans sjel var i en liten gyllen eske. Denne esken sto på et glassfjell og fjellet sto midt i det røde hav. En ond trollmann hadde gjort alt sammen, gjort ham sjeleløs og deretter til pikeeter, han kunne derfor ikke noe for det. Hvis han fikk sin sjel igjen, ville han ikke lenger bry seg om å spise unge piker, men se på dem med beskjedne øyne. Alt dette fortalte den fangede prinsessen til soldaten da han igjen besøkte henne. Straks forvandlet han seg til en ørn og fløy til slottet med de fire vinder. Vindene var fløyet ut, men deres mor var hjemme, og henne ba han om herberge i hennes luftige palass. Han fortalte henne sin historie, hvorpå vindenes mor straks var beredt til å gi ham hjelp gjennom sine sønner. Henimot aften kom Sønnavinden og Østavinden hjem, og moren presenterte dem for den tapre kriger, og ga ham en ønskehatt som ga ham kraft til å fly like hurtig som vindene.

Den neste morgen da vindene hadde hvilt ut, reiste de seg, og soldaten fløy i ørneskikkelse sammen med dem og like hurtig som dem, og kom til det røde havs kyst. Underveis hadde han fortalt vindene hva han ønsket, og de dro derfor ikke over havet slik at det holdt seg rolig. Deretter befalte de fiskene om å lete etter den lille esken som Hr.Sjeleløs’ sjel befant seg i. dette gjorde fiskene og de fant også glassfjellet som den lille esken stod på, men de kunne ikke nå der opp. Endelig kom en hai og den gjorde et raskt hopp, fikk tak i esken, tok den i munnen og brakte den til ørnen. Denne slo mektig med sine vinger, svaiet med halen og danset av glede, noe som fikk vindenen til å le, for de hadde aldri sett en ørn gjøre så pussige krumspring selv om de enn hadde sett mye. Deretter uttrykte ørnen sin takk til vindene og haien og fløy, fremdeles med ønskehatten på hodet, hjem og rett til Hr.Sjeleløs’ slott, hvor han igjen forvandlet seg til menneske. Han lot seg straks melde som en handelsmann fra Østerland som hadde et klenodie å tilby. Sjeleløs var meget unådig over slike påtrengende besøk og lot gjesten kun komme innenfor for å overlesse ham med grovheter, som han trodde han alltid var berettiget til å si til alle. Han for straks løs på ham, for et menneske uten sjel kan aldri være annet enn uslepent og kantete. Soldaten som handelsmann brydde seg imidlertid intet om Sjeleløs’ ansikt og hans anfall, men ble så meget høfligere jo grovere han var, som ikke oppførte seg som annet enn som om han ville spise ham opp.

”Jeg har en skatt som for eders nåde er av uskatterlig verdi,” sa den fremmede, ”og jeg tilbyr eder den i bytte.” ”En skatt,” knurret Sjeleløs, ” hva kan en slik fyr by meg? Innbiller han seg at jeg ikke kan betale med bare gull siden han drister seg til å snakke om å bytte? Hva har jeg som han synes om? Jeg vil vite det straks!”

”Eders nåde, jeg ber om unnskyldning,” svarte den fremmede. ”De har en juvel i forvaring, det er den skjønne prinsesse, og skatten jeg har å tilby Dem er deres nådes – nådige sjel!”

”Min sjel!” ropte Sjeleløs med umåtelig forbauselse. ”Har du min sjel? Ved min stakkars dessverre tapte og forsvundne sjel, sverger jeg at du, om jeg så holdt hundre prinsesser fanget, skulle få dem alle hundre om jeg bare fikk min sjel.”

”Jeg har nok med en,” svarte handelsmannen, ”hundre kunne bli for mange. Men la oss lage et skriftlig forlik.” Med disse ord tok soldaten fram et skrevet ark hvor det allerede sto kort og avgjort, og rakte Sjeleløs ørnefjæren som han skulle undertegne med, hvilket han da også gjorde. Deretter lot han sin skjønne fange føre frem, og hun var meget glad over å finne soldaten hos menneskeeteren. Han hadde allerede latt soldaten sette seg på kanapeen, idet bare nærheten av hans sjelbegynte å gjøre ham menneskeligere. Prinsessen hadde trodd at hun skulle føres til kjøkkenet og bli slaktet som en due. Nå tok soldaten den lille gylne esken frem fra lommen. Den var lukket med en skrue og han la den i Sjeleløs’ hånd. Han åpnet straks skruen, holdt åpningen mot munnen og sugde med velbehag sin sjel i seg. Da var med en gang den onde trolldom løst. Prinsessen var ikke lenger fanget og Sjeleløs var ikke lenger sjeleløs, men heller aldeles salig. Han omfavnet soldaten under en strøm av tårer og han hadde gjerne også omfavnet prinsessen, men en ærefryktsfull skyhet holdt ham fra det. Det første bevis for at han hadde fått sin sjel tilbake, dog ba han om begges vennskap. Deretter dro soldaten og prinsessen derfra. Soldaten ble av kongen, hennes far, tatt opp i prinsestanden. Og som ny prins ektet han den unge prinsesse. Den forhenværende Sjeleløs spiste ingen unge piker mer, men var mye heller den mest fornøyde kavaler av verden.

Published in: on 22. desember 2010 at 20:54  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , , , ,

The URI to TrackBack this entry is: https://kistebotnen.wordpress.com/2010/12/22/119/trackback/

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: