Gutten som ville lære å hekse

Der var en gang en gutt, som hadde hørt meget om hekseri, og han ville også gjerne lære det. Men enhver som han spurte om det sa, at slik en kunst kjente og kunne de ikke, og ville heller ikke vite noget om den. Da løp gutten ut i den mørke skogen og ropte mer enn en gang ganske høyt: ”Hvem vil lære meg å hekse?” Og da gjenlød liksom et svar fra menge kanter i den dype skogen, ”hekse, hekse!”

Og etter en stund kom en eldgammel kone krypende gjennom buskene. Hun hadde ingen tenner igjen i munnen, og hennes øyne var ildrøde. Hennes stemme klang som fuglenes kvitter når hun ropte: ”Kom med!”, og således ropte den gamle kvinnen på gutten og vinket til ham at han skulle følge henne, så skulle hun lære ham å hekse. Gutten fulgte henne, og hun førte ham hele tiden dypere inn i skogen, og til sist kom de til en sumpete myr. På den sto en grå, uanselig og halvt forfallen skogshytte. Veggene var av torvplater og pyntet med mose. Taket var dekket med skifer. I skogshytten var det ingen uten en smukk ung pike som het Lise, men den gamle sa ikke om det var hennes datter eller datterdatter. Dessuten var det tre store padder tilstede, og på den nedre del av ovnen hang en kjele hvor det kokte suppe. Den gamle satte en padde foran døråpningen til å holde vakt, den andre padden sendte hun på loftet for å ordne et leie for gutten, og den tredje padden stilte hun på bordet for at den skulle lyse. Men siden dens øyne flammet i et grønnlig lys, klarte den ikke å lyse så klart som en Sankthansorm. Og derfra kommer også det hat paddene har til Sankthansormene. Nå spiste den gamle og Lise sin aftensmat fra kjelen. Gutten skulle også spise, men han gyste, for det forekom ham som om bena var fingre og tær fra småbarn. Han klaget over at han var trett og ble vist til sitt stråleie. Der sovnet han snart, med den tanke at neste morgen ville hans læretid i heksekunster begynne, og at det ville bli morsomt, og om den lille Lise ville gi ham undervisning deri. Men den gamle heks hvisket til piken: ”Atter fanget en! En smukk stek. Vekk meg tidlig i morgen før solen står opp, så vil vi straks steke ham, og legge ned det vi ikke steker.”

Nå gikk også begge disse for å sove, men Lise fikk ikke sove. Hun hadde alt for meget medlidenhet med den smukke gutten, at også han skulle dø. Så hun sto opp fra sitt leie og gikk hen til hans, og hun så hvor skjønne hans røde kinn var og hvor blondt hans krøllete hår var. Og at hans øyne var blå som forglemmegei, det hadde Lise heller ikke glemt. Og hun gruet for seg selv at hun var nødt til å tjene den gamle onde heksen, som for lenge siden, da Lise var et lite barn, hadde røvet henne fra hennes foreldre. Heksen hadde slept henne med i den dype skog, og hun hadde måttet lære heksekunster. Hvordan man pilsnart iler gjennom luften, gjør seg usynlig, hvorledes man forandrer seg til andre skikkelser. Da nå Lises hjerte følte stor hengivenhet for den unge gutt, så besluttet hun å redde ham hvis det var mulig. Hun vekket ham derfor ganske forsiktig og hvisket til ham: ” Kjære gutt, stå opp og følg meg! Her venter deg kun døden.”

”Skal jeg da ikke lære å hekse?” spurte gutten som het Fredrik.

”Bedre var det om du aldri lærte det, imidlertid har du tid nok til det, ” svarte Lise – ”Tøys nå ikke, flykt og jeg vil flykte med deg.”

”Med deg går jeg gjerne, kjære pike,” sa gutten, ”for hos den stygge gamle med sine ekle padder har jeg ikke lyst til å bli.”

”Så kom da!” sa Lise og åpnet sakte døren og så etter om den gamle sov. Hun sov ennå, for det var midnatt og lenge til morgen.

Nå gikk Lise med Fredrik ut av huset, og Lise spyttet på svalgangen før de begge skyndte seg der i fra. Ved at de hadde åpnet og lukket døren, hadde det oppstått en liten lyd, og siden gamle folk sover meget lett, våknet heksen og ropte: ”Lise! Stå opp, jeg tror det snart blir dag.” Da ropte spyttet på svalgangen på grunn av Lises hekserier: ”Jeg er jo alt oppe, hvil deg bare til jeg har feiet hytten og samlet løv og brenne til ilden.” Så ble den gamle liggende en stund mens de flyktende skyndte seg av gårde uten stans. Men hun klarte ikke sovne igjen og ropte: ”Lise, brenner ilden?”

Da ropte igjen spyttet på svalgangen: ”Det brenner ennå ikke, løvet var vått, treet ryker. Ligg ennå en stund, til jeg har blåst opp ilden.”

Den gamle hvilte enda en kort stund, mens de fjernet seg mer og mer fra hytten. Imidlertid sto solen opp. Da fór den gamle, som atter hadde sovnet, med begge bena opp av sengen og ropte: ”Satans barn! Solen står opp og du har ennå ikke vekket meg. Hvor er du?”

På dette spørsmål fikk den gamle intet svar. Solen hadde tørket spyttet på svalgangen, og nå fór heksen rundt i huset som en virvelvind. Gutten var borte, Lise var borte, hytten var ikke feiet, der lå ikke løv og heller ikke brenne på skorstenen. Den gamle var rasende. Hun grep et kosteskaft og fór ut av huset. Hun slo med kosten på døren, da ble huset usynlig. Hun satte seg på sitt kosteskaft og fór som en sky gjennom luften. Da så hun hvilken retning flyktningene flyktet, og med vindens hurtighet fløy skyen etter dem. Men Lise så seg om hele veien, for hun kjente den gamle heksens kunster, og hun sa til Fredrik: ”Ser du der på den høye himmel den brune sky, det er heksen som farer etter oss. Vi kan ikke flykte lenger, hun vil snart ta oss igjen. La meg nå bruke min kunst. Jeg vil bli en slåpetorn og bære deg som en frukt.” Plutselig ble Lise en slåpetornbusk som bar mange frukter som satt på en kvist. Og det underste bær, det var Fredrik. Heksen ble meget tørst på sin luftfart, og da hun så slåpetornbusken med de mange bær, sa hun til seg selv: ”Luften er tørr og tærer, jeg må ta ned og spise et par bær.” Dette gjorde hun og spiste det ene bær etter det andre og sa: ”Sur gjør lystig.” nå var alle bær fortært unntagen det siste, og det var Fredrik. Det visste den slemme gamle riktig godt. Hun stakk mange ganger klørne ut etter det, men tornebusken stakk henne stygt i hennes lange tynne fingre. Hun brydde seg ikke om det, men anstrengte seg meget for å få tak i det bær tornene skjulte så godt. Da falt bæret av og rullet ned fra kvisten, og tornebusken ble plutselig til et vann og bæret til en liten andrik, alt ved hjelp av Lises tryllekunster som hun hadde lært av den gamle. Da kastet den gamle en av sine tøfler i luften. Den ble straks til en rovfugl som slo ned etter andriken. Denne dukket hurtig under, og da rovfuglen med sitt nebb berørte vannet, slo dette opp en bølge som tok tak i den og druknet den, hvorpå andriken atter dukket opp. Rasende slynget den gamle sin annen tøffel ut i vannet. Den ble til en krokodille som skjøt etter andriken for å snappe den. Da fløy andriken opp i luften og fór ned igjen et annet sted. Men det vannet som trengte ned i krokodillens strupe, ble til stein. Da ble krokodillen så tung at den sank. Nå la den gamle heks seg flat nede ved vannet for å drikke det bort, for uten dette vann hadde den forheksede andrik intet oppholdssted mer. Så snart han berørte land, måtte andriken igjen anta sin forrige skikkelse. Men ikke hadde den gamle drukket lenge, så forvandlet vannet i den gamles legeme seg til ild. Da ble det et knall som om helvete sprengtes. Heksen var sprengt, andriken ble igjen en smukk gutt, ilden ble til Lise og så ble de begge trofast forente. Da nå gutten spurte Lise om hun ville lære ham å hekse, lo Lise og svarte: ”Du kan det jo allerede, du har forhekset meg!”

Published in: on 22. desember 2010 at 20:45  Legg igjen en kommentar  
Tags: , ,

The URI to TrackBack this entry is: https://kistebotnen.wordpress.com/2010/12/22/gutten-som-ville-laere-a-hekse/trackback/

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: