Det var en gang en rik mann, som hadde en eneste smukk datter, som han elsket over alt. Hans kone var død. Datteren var overordentlig smukk, og alt hva hun ønsket seg, gav faderen henne, fordi han ikke visste noen større lykke enn å gjøre sitt barn tilfreds.
”Gi meg en kledning, fader, som består av bare sølv, så gir jeg deg et kyss derfor!” sa en dag datteren til faderen, og hun fikk kledningen, og faderen mottok kysset.
”Gi meg en kledning, kjære fader, som består av bare gull!” sa datteren kort tid etter, ”og jeg vil gi deg to kyss derfor!”
Også dette behagelige bytte gikk faderen inn.
”Gi meg en kledning som består av diamanter, kjære fader, så gir jeg deg tre kyss!” ba datteren igjen, og faderen sa til henne: ”Du skal få den, men du gjør meg fattig!”
Faderen skaffet kledningen, og datteren falt ham takknemlig om halsen, kysset ham tre ganger og ropte: ”Du allerkjæreste fader må du gi meg en ønskekvist, så vil jeg alltid være ditt gullbarn og gjøre alt hva du ønsker!”
”Mitt barn”, sa faderen, ”en sådan kvist eier jeg ikke, og den vil være vanskelig å få fatt på; dog vil jeg mitt beste for å gjøre deg ganske lykkelig!”
Så reiste faderen og tok sin siste formue med og søkte etter en ønskekvist, men ingen kjøpmann hadde noen til salgs. Så kom mannen omsider til et fjerntliggende land, hvor han hørte tale om en trollmann, som skulle eie en ønskekvist. Faderen oppsøkte da denne trollmann, fortalte ham hva han ønsket, og spurte hva kvisten skulle koste.
Da svarte den gamle trollmann: ”Hvis menneskene kunne kjøpe seg ønskekvister for penger, så ville det snart ikke finnes noen skog mere på hele jorden, såfremt man kunne lage ønskekvister av hvert tre og enhver busk. Den som mottar en sådan kvist, han oppofrer sin sjel og dør tre dager etter at han har gitt den bort. Hvis derimot den som på ny mottar kvisten, er beredt til å ofre sin sjel, så går den første eiers sjel fri!”
”Godt”, sa faderen, ”for mitt elskede barns skyld skyr jeg intet offer. Gi meg kvisten!” Den gamle trollmann lot mannen innskrive sitt navn i en bok og oppfylte hans forlangende. Den lange reise fortærte den siste rest av den rike manns formue. Alt hadde han anvendt til sin datter, men han angret det ikke; å se henne lykkelig ved oppfyllelsen av alle hennes ønsker var hans eneste ønske og tanke. Det er godt, tenkte han, at jeg dør; for hun ville komme til å ønske enda mer, og når jeg ikke kunne oppfylle hennes ønske mer, ville jeg bli meget ulykkelig.
Med stor glede mottok datteren den med så stor lengsel ventede ønskekvist, og hun visste ikke, hvorledes hun skulle takke ham derfor.
Men etter tre dages forløp hadde datteren et nytt ønske. Hun hadde hørt om en overordentlig smukk prins, som bodde i et fjernt land, og som var meget rik og elskverdig. Han ville hun gjerne ha til mann.
Men faderen sa: ”Min kjære datter, jeg ga deg alt hva jeg eide, og for din ønskekvist ga jeg mitt legeme og min sjel. Jeg må nu skilles fra deg, lev lykkelig og tenk på meg med kjærlighet”. Med disse ord bøyde faderen hodet og døde. Hans datter begråt ham oppriktig og sa: ”En bedre fader har der aldri vært!” Og deri hadde hun også rett.
Da nå faderen var begravet, hadde hun verken slektninger eller penger eller gods. Hun gjorde seg da en hverdagsdrakt av kråkeskinn, tok sin sølvkledning, gullkledning og sin diamantkledning og hang dem alle over skulderen, tok ønskekvisten i hånden, svang den og ønsket seg i nærheten av det slott hvori den berømte prins bodde. Da var det som om en vind løftet henne fra marken, og hun svevde, båret av luften, mot det fjerne.
Plutselig befant hun seg i en skog, i hvis nærhet hun skimtet prinseslottet mellom de tykke eikestammer. Hun slo med kvisten på det tykkeste av disse eiketrær og ønsket, at der inne i det var en stue, hvor hun kunne kle seg om, og et skap, hvori hun kunne henge sine klær opp, og det skjedde også øyeblikkelig. Hun kledde seg nå ut som gutt og trådte med sin kråkeskinnspels inn i prinseslottet. Lukten av god mat førte henne til kjøkkenet, hvor hun bød kokken sin tjeneste, idet hun utga seg for en foreldreløs og hjemløs gutt.
”Vel”, sa kokken: ”Du skal være min askepott, du skal tidlig om morgenen gjøre opp ild og vedlikeholde den om dagen, og du skal sørge for, at der ikke faller noen aske omkring; derfor skal du så spise deg mett hver dag. Men du må tillike børste den nådige prins’ frakk og pusse hans støvler.
–Piken passet som gutt sin bestilling, og etter noen dager fikk hun se prinsen, som kastet en fugl, som han hadde skutt, inn i kjøkkenet for at den kunne bli stekt. Prinsen hadde et så vakkert ansikt og en så prektig figur, at Askepott straks fattet den heftigste kjærlighet til ham. Alt for gjerne hadde hun nærmet seg ham, med det lot seg ikke gjøre. Da fikk hun høre, at over i naboslottet skulle det holdes et bryllup, som skulle vare i tre dager, og der var prinsen den fornemste gjest og skulle hver dag reise over for å danse. Alle mulige av slottets tjenerskap, som kunne, løp derover for å se på festlighetene. Da ba Askepott kokken, at hun også kunne få tillatelse til å gå derover, for å se på dansen; siden kjøkkenet var i orden, enhver ild var utslukket, og asken vel forvart. Kokken tillot sin tjener å få denne fornøyelse.
Askepott ilte da til sitt eiketre, kledde seg i sin sølvdrakt og forvandlet sin gutteskikkelse til den virkelige. Så slo hun med sin ønskekvist på en stein, som øyeblikkelig ble til en gallavogn; på samme måte forvandledes to oldenborrer til et par statelige, beksvarte hester, og to padder til kusk og tjener. Askepott steg inn i vognen og hoppsan, så gikk det av gårde i vill karriere. Inn i dansesalen trådte den statelige frøken, og alle ble blendet av hennes skjønnhet. Prinsen fikk henne straks kjær og engasjerte henne til dansen; hun danset fortryllende og var meget lykkelig; men da hun hadde danset et par danser, forsvant hun fra salen, besteg sin utenfor ventende vogn, svang sin kvist og ropte:
”Lyst foran og mørkt bak
Så ingen ser, hvor jeg kjører i dag”
Ingen så da heller, hvorhen hun kjørte, men prinsen ble meget urolig over den skjønne danserinnes hurtige forsvinning. Og da ingen kunne svare ham på hans spørsmål, om hvor der var blitt av henne, tilbrakte han natten i stor uro, slik at han den neste morgen var i en meget trist stemning og hadde et forferdelig slett humør, hvorav selv prinser undertiden kan lide.
Kokken brakte prinsens støvler ut i kjøkkenet og klagde over hans slette humør, idet han leverte støvlene til Askepott, for at hun skulle pusse dem. Hun overtok dette arbeid og pusset dem så blanke, at katten med velbehag speilet seg deri og gav sitt bilde et kyss, hvorved glansen forsvant på det sted, som katten hadde kysset.
Da Askepott nå i sin gutteskikkelse og i sin kråkepels, trådte inn i prinsens værelse med støvlene, så prinsen straks den matte flekk, tok støvelen og kastet den i hodet på Askepott idet han ropte: ”Du slyngel av en Askepott, vil du lære å pusse støvlene bedre!” Askepott tok støvelen uten å si et ord, og pusset den blank.
Om aftenen kjørte prinsen igjen til dansen, og Askepott ba atter om tillatelse til å gå derhen.
Da hun den foregående aften var kommet snart igjen og ikke blitt over tiden, således som så mange tjenestefolk gjerne gjør, ga kokken henne lov å gå.
Askepott gikk nå til sitt kammer i eiketreet, tok den gyldne kledning på, skaffet seg med sin ønskekvist en ny vogn, nye hester, ny betjening og kjørte over til slottet. Der var allerede prinsen, men i dårlig humør. Alt manglet, fordi hun manglet. Da trådte hun inn, strålende som en dronning. Han ilte hen til henne og engasjerte henne til dansen. Å hvor lykkelig gjorde hennes muntre latter ham, hennes forstandige tale og hennes skjelmske drilleri! Meget hadde han å spørre etter, blant annet hvorfra hun var? Smilende svarte Askepott: ”Fra Støvlesmørelse.”
En kort stund oppholdt Askepott seg i salen, men plutselig var hun forsvunnet, hurtig satt hun igjen i sin vogn, og uttalte sitt trylleord:
”Lyst foran og mørkt bak,
Så ingen ser, hvor jeg kjører i dag.”
Prinsens blikk søkte forgjeves den elskede skikkelse. Han vendte seg både til den ene og den annen av gjestene og spurte dem om henne, men ingen kjente henne. Han spurte sin kammerherre, som hadde fulgt med ham: ”Si meg dog min kjære kammerherre, hvor ligger slottet Støvlesmørelse?”
Kammerherren bøyde seg dypt og svarte: ”Deres kongelige høyhet! Hvor Støvlesmørelse ligger – å ja, det ligger – det ligger – i – i – fatalt, i øyeblikket kan jeg ikke erindre hvor det ligger. Skulle det virkelig gis et slott eller en by av dette besynderlige navn? Hvor skulle vel det ligge?”
Prinsen vendte den talende ergerlig ryggen og mumlet mellom tennene: ”Jeg lar årlig utbetale til denne kammerherre ti tusende kroner, og nå vet han ikke engang hvor Støvlesmørelse ligger. – Det er for galt!”
Derav kom det at, da morgensolen rødmende sto opp, prinsens humør aldeles ikke var det beste. Han hadde ingen ro på seg, ville allerede gå ut tidlig om morgenen og tok den frakk, som Askepott hadde børstet, men på hvilken han oppdaget litt støv. Han ropte etter en børste og stampet i gulvet. Hurtig kom Askepott løpende i sin kråkepels med en børste, men prinsen var så rasende vred, at han rev børsten ut av hånden på henne og kastet den i hodet på henne idet han ropte, at hun skulle børste bedre en annen gang.
Den siste bryllupsaften løp alle igjen over til slottet, og prinsen kjørte også over. Da ba Askepott for tredje gang om å få lov til å se på festen. Kokken ristet på hodet over at gutten var så nysgjerrig, dog tenkte han, at ungdommen måtte få fornøye seg, og så sa han: ”Da det i aften er siste gang, så skal du få lov.”
Askepott løp hurtig til eikeparken, tok sin diamantkledning på, fremtryllet atter hester og vogn, kusk og lakeier og viste seg som en levende skjønnhetsstråle ved festen. Prinsen danset med henne; han spurte da henne også hva hun het? Askepott smilte skjelmsk og svarte: ”Cinerosa Børstehode.”
Fornavnet, som endte på –rosa, fant prinsen meget smukt, enskjønt han ikke forsto latin; men tilnavnet fant han fremmed – han hadde aldri hørt nevne denne, uten tvil, meget rike og ansette familie, dog sa han, betatt av kjærlighet, idet han satte en ring på hennes finger: ”Hvem du enn er skjønne Cinerosa, så forlover jeg meg dog med deg ved denne ring!” Med dyp skamrødme på kinnene så Askepott til jorden og skalv. Straks etter fjernet hun seg, da prinsen for et øyeblikk så et annet sted hen. Hurtig satt hun i vognen, men prinsen hadde øyeblikkelig gitt befaling til at hans vogn skulle kjøre like tett etter hennes, så han kunne følge henne.
Askepott svang sin ønskekvist og sa:
”Lyst foran og mørkt bak,
Så ingen ser, hvor jeg reiser i dag.”
Og så rullet hun bort; men prinsen satt også hurtig i sin vogn og rullet etter henne. Men hennes vogn var ikke mer å se, dog hørte man fremdeles hjulene rulle og så fulgte prinsens vogn etter lyden. Denne gang hadde dansen vart lengst, og det begynte å gry av morgen; den time var allerede kommet, da kjøkkenarbeidet begynte, og Askepott, som hurtig fortryllet sin vogn og sin betjening, hadde ikke tid først å kle seg om, men skjulte sin diamantkledning under kråkepelsen og ilte inn i kjøkkenet. Men prinsen, som var kjørt etter den herlige pikes vogn, så seg plutselig ved sitt eget slott og visste ikke hva som var skjedd med ham, hvorfor han ble meget sørgmodig; hertil kom at han også var trett og utmattet.
”Vår prins er aldeles ikke frisk,” sa kokken til Askepott. ”Han må ha seg en kraftsuppe eller en kopp sjokolade – tenn hurtig ild.” frokosten var snart ferdig, og Askepott kastet prinsens ring i den kopp som kokken bar opp til prinsen. Prinsen drakk, fant sin ring på bunnen av koppen og spurte hastig: ”Hvem er allerede nu så tidlig i kjøkkenet?” ”Ingen uten jeg og Askepott”, sa kokken.
”Send så gutten øyeblikkelig opp til meg!” befalte prinsen, og da Askepott kom, betraktet prinsen ham skarpt, men kråkepelsen skjulte all skjønnhet.
”Kom hit, tre nærmere Askepott!” befalte prinsen. ”Kom og kjem meg, mitt hår er fullt av fjær.”
Askepott adlød, hun trådte hen til prinsen og kjemmet det tykke, bløte hår med elfenbenskammen. Prinsen følte på kråkepelsen, som var slitt på noen steder, og hvor det skinte og blinket som av morgenduggen. Det var diamantglansen av praktkledningen, som Askepott bar under kråkepelsen.
”Nå kjenner jeg deg, du elskede!” ropte prinsen full av uutsigelig glede. ”Nå er du min og jeg din for bestandig!” Og dermed favnet han sin brud i sine armer og kysset henne.
Kort før bryllupet utba den smukke brud seg enda en nåde av den elskede brudgom. Den gode kokk, som så velvillig hadde mottatt Askepott og behandlet henne så godt og vennlig, mottok av prinsen ridderslaget og ble opphøyd til Overkjøkkenmester. Dette behaget ham særdeles; nå behøvde han ikke selv å koke maten, slik som før, men kunne i god ro og mak hjelpe til å fortære den ved det fyrstelige taffel. Da det praktfulle bryllup ble feiret, oppvartet han i sin nye verdighets fulle glans med orden og stjerne, selv med egne hender, det prinselige par.
Eventyrstund 