Sjeleløs

En gang var det en menneskeeter, som ikke spiste noe annet enn unge piker, og han var så veldig og fryktet i landet at ingen turte å bekjempe ham og fordrive denne appetitten hans. Når han hadde spist en liten pike, var man fint nødt til å levere ham en ny. For å gjøre det rettferdig måtte alle piker under atten år trekke lodd uten å ta hensyn til deres foreldres rang og stand. For Sjeleløs, som var det menneskeetende uhyrets navn, sa alltid at nest etter pikekjøtt fremfor alt syntes om rettferdighet.

Det var alltid sørgelig for den unge pike som trakk loddet, men nå hendte det denne gang da loddet atter ble trukket at loddet treff kongedatteren. Riktignok prøvde kongen ved å tilby mange skatter for å avhende det lodd som truet hans datter, men Sjeleløs sa da: ”Nei, hva som er rett for en, er rimelig for en annen. For meg er det rett at loddet har truffet kongedatteren, for jeg har ennå ikke spist noen prinsesse. Men jeg tenker hennes kjøtt er mykt og godt, og derfor må kongen finne det rimelig at jeg ikke vil berøve ham hans skatter, men kun ærlig og redelig etter min grunnsetning om rettferdighet vil nøye meg med kjøtt av hans kjøtt.”

Imidlertid behøvdes ikke prinsessen å bli utlevert straks etter loddtrekningen, da lot kongen det bekjentgjøre at den som kunne befri hans datter fra det skrekkelige, truende lodd, skulle få henne til gemalinne og halve riket som medgift. Men det meldte seg ingen, for med folk som heter og er sjeleløse, er det vanskelig å ha noe med å gjøre, og ingen ønsker å befatte seg med dem hvis de da ikke når alt kom til alt, selv var menneskeetere. Da hørte en ung soldat om kongens opprop og tenkte med seg selv: ”Hm, meg har alt meget i tjenesten forekommet sjeleløst, og så meget mot er der innkommandert i meg, at jeg vel alltid kan ta opp kampen med Hr. Sjeleløs.” Han gikk så til kongen og ba om den nåde å våge sitt liv for ham og prinsessen mot Sjeleløs. Kongen ga ham håndpenger og en skarp forskjærskniv for om mulig med den å skjære rettferdighetens mann i stykker.

Mannen begav seg på vei og kom over en eng hvor det lå et esel og strakte alle fire ben ut. Omkring eselet satt en løve, en bjørn og en ørn, og på dets nese satt en stor blå spyflue. Enhver ville ha sin del av eselet, og som det ofte pleier å gå ved delinger, kunne de ikke komme overens. De ropte på soldaten for at han upartisk skulle foreta delingen forutsatt at han ikke selv ville ta noen del. For i så fall ville de alle overfalle ham.

”Nei,” sa soldaten, ”jeg vil ikke ha noe med levende esler å gjøre, langt mindre de døde! Men dele vil jeg efter rett og overbevisning, og efter det smukke ord: ”Enhver sin del!” Han trakk sin forskjærskniv, strøk den forsiktig mot sadelreimen, som en barberer sin kniv mot strykereimen, og begynte å skjære i stykker eselet med hjertens lyst.

”Du løve,” sa den innsiktsfulle soldat, ”du skal ha løvens part, eselhodet med den skjønne hjerne, fordi du selv er dyrenes høvding og konge. Likeså skal du ha det brede, kraftige eselbryst, som alltid så seiersstolt og glad jubler i sky og fyller verden med skryt, samt at du skal ha et ryggstykke og to skinker.”

”Deg, du modige varmblodige ørn, fuglenes konge, tilkommer eselets hjerte, alle edle innvoller, især den sterke lunge. Likeså skal du ha leveren og nyrene, en skinke, et ryggstykke og en ribbensstek.”

”Deg mester bamse, du store brummer og dyrenes konge i de nordlige egner, deg tilkommer det tredje ryggstykke, den annen ribbensstek og den fjerde skinke, og hva du ellers ønsker. Og deg endelig, du blå, oppsvulmede spyflue, lille brummer. Deg tilkommer eselets hale, bena og alt hva de tre andre ikke vil ha og lar være igjen i sin nåde. Med så meget større glede vil du nøye deg med dette, da du jo er altfor delikat til å spise rått eselkjøtt, men heller pleier å nære deg av duk og blomsterduft og kun trenger litt rått kjøtt til dine egg og larver.”

De fire dyr var godt tilfreds med denne deling og viste soldaten sine takknemlige følelser. Den surrende flue satte seg på hans hånd og sa: ”Så ofte du berører dette sted med din finger, kan du forvandle din uformelige menneskeskikkelse til en likeså skjønn, myk og beundringsverdig, og også med yndig musikktalent, begavet surreflue som jeg er.” Ørnen trakk med sitt nebb en styrefjær fra sin høyre vinge, rakte den til soldaten og sa: ”Med denne fjær kan du, så ofte du dreier den, forvandle deg til en ørn, og som en slik en utrette store ting. Så kan du spisse den, og det du underskriver med den i et brev, varer tre dager lenger enn den askegrå evighet.”

”Tapre mann, ”sa løven, ”jeg må rekke deg min pote, det vil styrke og gjøre deg mektig i verden.”

Og bjørnen sa: ”Edleste av alle edle! Kom til mitt hjerte, jeg må omfavne deg og gi deg et kyss!” Men soldaten svarte: ”Jeg takker dere begge meget, dere er alt for snille, jeg har allerede nok,” for han fryktet meget for løvens skarpe klør og bjørnens favntak og dens tenners nærhet til hans nese. Han dreide derfor hurtig på fjæren og ble til en ørn og steg raskt opp i luften. Derfra kunne han se til Hr.Sjeleløs’ hus, og han oppdaget det raskt med sitt ørneblikk. Det var allerede en stor vinning for den tapre soldat, men han måtte fortsatt finne på noe for å komme til Hr.Sjeleløs, han som kongedatteren var blitt utlevert til og som han fremdeles holdt fanget. Nå forvandlet soldaten seg først til et menneske, trykket så med fingeren på det lille merke etter fluen på hans hånd. Han forvandlet seg til en flue, slapp gjennom værelsets vindu, forvandlet seg igjen til et menneske og meddelte prinsessen sin hensikt med å befri henne. Hun måtte bare si til ham hvordan han skulle gjøre det, for han anså det som en stor kunst og vanskelig oppgave å avsjele en som allerede var og het Sjeleløs. I allefall måtte Hr.Sjeleløs’ sjel være et sted, og hvor? Det måtte hun få greie på.

Prinsessen var meget glad over den tapre soldats forehavende med å skulle befri henne og lovet ham å undersøke. Nå forvandlet soldaten seg igjen og forsvant. Men Sjeleløs, menneskeeteren, kom til kongedatteren med kostbare retter og drikker slik at hun skulle spise godt fram til den tiden kom da han skulle spise henne. Hun spurte ham straks hvor hans sjel var hen. Men han svarte henne: ”Å si deg det skal jeg nok la være, for visstnok er jeg sjeleløs, men ikke er jeg hjerneløs. Det kunne skade, om ikke min sjel, så dog mitt legeme om jeg skulle betro min største hemmelighet til deg, en snakkelysten kvinne.”

Men prinsessen holdt ikke opp med sine bønner, inntil Sjeleløs likevel betrodde henne sin hemmelighet og fortalte henne at hans sjel var i en liten gyllen eske. Denne esken sto på et glassfjell og fjellet sto midt i det røde hav. En ond trollmann hadde gjort alt sammen, gjort ham sjeleløs og deretter til pikeeter, han kunne derfor ikke noe for det. Hvis han fikk sin sjel igjen, ville han ikke lenger bry seg om å spise unge piker, men se på dem med beskjedne øyne. Alt dette fortalte den fangede prinsessen til soldaten da han igjen besøkte henne. Straks forvandlet han seg til en ørn og fløy til slottet med de fire vinder. Vindene var fløyet ut, men deres mor var hjemme, og henne ba han om herberge i hennes luftige palass. Han fortalte henne sin historie, hvorpå vindenes mor straks var beredt til å gi ham hjelp gjennom sine sønner. Henimot aften kom Sønnavinden og Østavinden hjem, og moren presenterte dem for den tapre kriger, og ga ham en ønskehatt som ga ham kraft til å fly like hurtig som vindene.

Den neste morgen da vindene hadde hvilt ut, reiste de seg, og soldaten fløy i ørneskikkelse sammen med dem og like hurtig som dem, og kom til det røde havs kyst. Underveis hadde han fortalt vindene hva han ønsket, og de dro derfor ikke over havet slik at det holdt seg rolig. Deretter befalte de fiskene om å lete etter den lille esken som Hr.Sjeleløs’ sjel befant seg i. dette gjorde fiskene og de fant også glassfjellet som den lille esken stod på, men de kunne ikke nå der opp. Endelig kom en hai og den gjorde et raskt hopp, fikk tak i esken, tok den i munnen og brakte den til ørnen. Denne slo mektig med sine vinger, svaiet med halen og danset av glede, noe som fikk vindenen til å le, for de hadde aldri sett en ørn gjøre så pussige krumspring selv om de enn hadde sett mye. Deretter uttrykte ørnen sin takk til vindene og haien og fløy, fremdeles med ønskehatten på hodet, hjem og rett til Hr.Sjeleløs’ slott, hvor han igjen forvandlet seg til menneske. Han lot seg straks melde som en handelsmann fra Østerland som hadde et klenodie å tilby. Sjeleløs var meget unådig over slike påtrengende besøk og lot gjesten kun komme innenfor for å overlesse ham med grovheter, som han trodde han alltid var berettiget til å si til alle. Han for straks løs på ham, for et menneske uten sjel kan aldri være annet enn uslepent og kantete. Soldaten som handelsmann brydde seg imidlertid intet om Sjeleløs’ ansikt og hans anfall, men ble så meget høfligere jo grovere han var, som ikke oppførte seg som annet enn som om han ville spise ham opp.

”Jeg har en skatt som for eders nåde er av uskatterlig verdi,” sa den fremmede, ”og jeg tilbyr eder den i bytte.” ”En skatt,” knurret Sjeleløs, ” hva kan en slik fyr by meg? Innbiller han seg at jeg ikke kan betale med bare gull siden han drister seg til å snakke om å bytte? Hva har jeg som han synes om? Jeg vil vite det straks!”

”Eders nåde, jeg ber om unnskyldning,” svarte den fremmede. ”De har en juvel i forvaring, det er den skjønne prinsesse, og skatten jeg har å tilby Dem er deres nådes – nådige sjel!”

”Min sjel!” ropte Sjeleløs med umåtelig forbauselse. ”Har du min sjel? Ved min stakkars dessverre tapte og forsvundne sjel, sverger jeg at du, om jeg så holdt hundre prinsesser fanget, skulle få dem alle hundre om jeg bare fikk min sjel.”

”Jeg har nok med en,” svarte handelsmannen, ”hundre kunne bli for mange. Men la oss lage et skriftlig forlik.” Med disse ord tok soldaten fram et skrevet ark hvor det allerede sto kort og avgjort, og rakte Sjeleløs ørnefjæren som han skulle undertegne med, hvilket han da også gjorde. Deretter lot han sin skjønne fange føre frem, og hun var meget glad over å finne soldaten hos menneskeeteren. Han hadde allerede latt soldaten sette seg på kanapeen, idet bare nærheten av hans sjelbegynte å gjøre ham menneskeligere. Prinsessen hadde trodd at hun skulle føres til kjøkkenet og bli slaktet som en due. Nå tok soldaten den lille gylne esken frem fra lommen. Den var lukket med en skrue og han la den i Sjeleløs’ hånd. Han åpnet straks skruen, holdt åpningen mot munnen og sugde med velbehag sin sjel i seg. Da var med en gang den onde trolldom løst. Prinsessen var ikke lenger fanget og Sjeleløs var ikke lenger sjeleløs, men heller aldeles salig. Han omfavnet soldaten under en strøm av tårer og han hadde gjerne også omfavnet prinsessen, men en ærefryktsfull skyhet holdt ham fra det. Det første bevis for at han hadde fått sin sjel tilbake, dog ba han om begges vennskap. Deretter dro soldaten og prinsessen derfra. Soldaten ble av kongen, hennes far, tatt opp i prinsestanden. Og som ny prins ektet han den unge prinsesse. Den forhenværende Sjeleløs spiste ingen unge piker mer, men var mye heller den mest fornøyde kavaler av verden.

Sørgesangen

Det var engang en konge, som døde og etterlot seg sin hustru, dronningen, og to barn, en sønn og en datter. Datteren var et par år eldre enn sønnen. Og en dag stred begge kongebarna med hverandre og hvem som skulle være konge. Broren sa: Jeg er en prins og når det er prinser, kommer prinsessene ikke i betraktning. Men datteren derimot sa: Jeg er den førstefødte og eldste, jeg har førsteretten. Hva barna her sa, sa de i all uskyldighet og hadde kun fanget opp ordene fra hoffpersonalet, uten egentlig riktig å forstå betydningen. Da de nå ikke kunne bli enige i sin strid, så gikk de til moderen og spurte henne: ”Si oss kjære moder, hvem av oss to skal engang bli konge?” – Dette spørsmål bedrøvet moderen, for gjennom dette spørsmål skimtedes herskesykens frø, som ikke bør feste rot i et barns sinn, og hun svarte: ”Kjære barn! Betrakt engang nøye denne smukke blomst, og gå så i skogen og let. Den av dere to som først finner denne blomst, den skal engang bli konge.” Barna så på blomsten, fulle av oppmerksomhet. Dens stengel var spaltet som et lite septer og endte i en halvt utsprunget lilje. Og barna gikk ganske uskyldige sammen i skogen og begynte å lete, og som de således lette, kom de snart fra hverandre så den ene tapte den andre av syne. – Og da fant den lille prinsessen først blomsten og gledet seg derover og så seg om etter broderen, som ikke var der. Og så tenkte barnet; han vil vel snart komme, jeg vil vente på ham her. Hun la seg på det bløte grønnsvær og i den kjølige treskygge, og det var så stille i skogen. Tordivler og bier summet blott, og en bekk i nærheten mumlet sakte, og himmelen skuet mørkeblå ned igjennom de grønne tretopper på den grønne skogbunn.  Den lille prinsessen hadde tatt sin blomst i hånden, og da det var så stille og hun litt trett, så sovnet hun i Guds navn.

Det varte kun en kort tid, så kom broderen til det sted i skogen hvor hans søster sov. Men han hadde ikke funnet den blomst som han søkte, og da så han søsteren ligge på jorden i søt søvn og hun hadde blomsten i hånden.

Da steg det mørke tanker opp i prinsens sjel, og noget skrekkelig fikk han i sinne.

Jeg må bli konge, jeg! tenkte han, og søster skal ikke bli det! Heller vil jeg drepe henne og ta blomsten og gå hjem med den og så blir jeg konge. Akk, nå heter det rett; som sagt så gjort. Prinsen myrdet sin uskyldige lille søster i søvne og grov henne ned i skogen, la jord ovenpå og grønnsvær på jorden. Og intet menneske visste noe om den slette handling, for da prinsen kom hjem, så sa han at hans søster var gått fra ham i skogen og gått sin egen vei. Da han fant blomsten hadde han gått hjem og trodd at hun også allerede var hjemme.

Og det har gått mange år og den gamle dronning har bestandig sørget over den tapte datter, som hun forgjeves lot søke etter i hele skogen, og har ønsket seg døden fordi hun selv hadde sendt den elskede datter bort. Og da nå hennes sønn hadde nådd myndighetsalderen, så ble han konge.

Og etter mange, mange år kom det i samme skog en hyrdedreng som voktet sin hjord. Som tidsfordriv og av kjedsomhet rotet han med sin skuffe omkring i grønnsværet, som hyrder ofte gjør, som mange ganger graver hjerter, navn og kors i grønnsværet. Så grov han tilfeldigvis ut et dødningeben av den myrdede prinsesse, som var så rent og hvitt som sne. Og hyrdedrengen gjorde noen små hull i benet så det ble en liten fløyte, og denne satte hyrdedrengen til sine lepper og blåste.

Da brøt klagende toner fram fra dødningebenet, akk så uendelig sørgelige, og det var som om en gråtende barnestemme sang deri, slik at hyrdedrengen selv måtte gråte og kunne dog ikke holde opp med å blåse. Men sørgesangen lød således:

O min hyrde, kjære venn,

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden.

                Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans.

       Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt,

       Han oppkastet en grav, og meg her begravet –

       Min broder – i unge dage.

                Nu ved din munn det skal bli kjent,

                Vil for Gud og mennesker klage.

Og bestandig var denne ene; og bestandig denne ene sang å få ut av benfløyten, og bestandig blåste den unge hyrde om igjen mens de klare tårer hver gang rullet ned hans kinn.

Når sørgesangen lød i skogen, da ble alle fuglene stumme og sørgmodige, hang med hode og vinger og tidde. Heller ikke tordivlene og biene summet mere, og selv den plaskende, sladrende bekk var ikke mer å høre – det ble ganske som man sier, dødsstille. Lød sørgesangen over en kvegdrift, så hang dyrene på gressgangen vemodig med hodene og ikke en lyd var å høre fra dem. Heller ikke gjødde hunden mer, og sprang ikke som ellers lystig omkring. Heller bøyde den seg ned og klynket ganske sakte, for det var for alle dyr noe hjerteskjærende i den klagende sang, inntil en ridder kom forbi. Han hørte også sangen og følte at hans øyne ble våte. Han stoppet opp og dro ikke videre før avsto ham den lille fløyten mot en kjøpesum.

Og nå dro ridderen rundt omkring i hele landet og blåste sangen, og fikk med den hele verden til å felle tårer.

Så kom han også til hoffet hvor den unge konge satt på tronen, og sangen lød og klaget for ham. Den gamle dronning, moderen, levde også ennå, og hun ble underrettet om den ridderlige spillemann, som blåste en sang ved hvis melodi fikk alle hjerter til å beve og alle sjeler ble fylt av dyp sorg. Men den gamle dronning, som alltid var bedrøvet, sa: ”Hva kan det vel i verden finnes, som er mer sørgelig enn min sorg? Jeg vet ikke om noe, meg vil ikke spillemannens klagende sang gjøre mer bedrøvet enn jeg likevel er. La ham gjerne komme til meg.” – Den ridderlige spillemann kom og blåste:

Min ridder, o min kjære venn

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden

Da den gamle dronning hørte disse få ord, så styrtet en tårestrøm ut fra hennes øyne, men da han blåste videre:

Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans –

Da utstøtte dronningen et gjennomtrengende skrik og falt i dyp avmakt. Spillemannen ble forskrekket og ville bryte av, men det kunne han ikke. – Sangen ville hver gang den var påbegynt, spilles til ende – og da den siste bevende døde hen med dyp klage, da våknet dronningen av sin avmakt og ropte: ” Jeg vil ha fløyten! Alle mine skatter for denne fløyte!”

Og den ridderlige spillemann overlot til dronningen sin benfløyte og sa at han begjærte ingen skatter – tok ikke imot noe, men dro videre.

Og dronningen stengte seg inne ganske alene i sine dypeste gemakker og blåste sangen og gråt så lenge at hun tilslutt nesten ikke hadde flere tårer.

Men kongen var blitt en livsglad munter herre som hadde sin glede i sang og klang, og feiret gjerne muntre fester og nøt livets gleder. Engang hendte det at han hadde besluttet å feire en fest, og tallrike sangere og musikanter var bestilt og tallrike gjester var innbudt. Den unge konge hadde aldri unnlatt å innby sin moder til sine fester, men hun hadde aldri deltatt fordi hun, som hun med takk lot sønnen si, hadde for meget sorg i hjertet. Men da det denne gang atter kom en innbydelse til henne, da lot hun si at hun skulle ta del i festen. Dette forundret kongen og han visste ikke om han skulle glede seg over det.

Da nå alle gjestene var samlet i broket prakt, og alle sangere og musikanter var tilstede, og hoffet trådte inn i den herlig smykkede kongesal hvor festen fant sted, så vakte det nesten en fryktsom forundring å se den gamle dronning i langt slepende sørgegevant og enkeslør. – Men instrumentenes jubel av harper, pauker, fløyter og symbaler brøt løs, og sangernes kor begynte i pompøse melodier på en hymne til kongens pris.

Men hva gjør den gamle dronning? Hun setter seg ikke, hun står stille og stiv som en marmorstøtte. Hva er det da for et besynderlig lite septer hun holder i hånden? Det er jo ikke noe septer, det er et dødningeben. Og hvorfor løfter hun da dette dødningeben opp til munnen? Hvorfor holder hun det slik som musikantene holder sine fløyter?

Tyst! En tone – og alle pauker, harper og symbaler forstummer – enda en tone, og hver sangerstemme blir stum. Men der sitter kongen og ser forskrekket, gjennomrystet av uhyre redsel, og ser på sin moder. Og alle, alle ser på den gamle dronning. Den gamle dronning spiller en fløytesolo:

O moder min, min kjære venn –

                        Du blåser på mitt dødningeben –

Da bever og sitrer allerede alle hjerter, da forblir intet øye tørt. Hoffet og gjestene, sangere og musikanter, alle gråter.

Min broder drepte meg i lunden –

”Ha!” roper kongen og septeret faller ut av hans hånd og med begge hender tar han til sin krone.

Tok fra min hånd

                        Den blomst som var av meg funnen

                        Og sa at den var hans.

Da falt kronen ned fra kongens hode, rullet ned på marmorgulvet og brast i stykker. Det klang liksom en hodeskalle raslet på marmoren.

Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt

         Han oppkastet en grav, meg i skogen begravet –

Da styrtet kongen selv ned fra tronen og falt på nakken, stønnet og jamret seg.

Min broder – i unge dager.

Kongen snudde seg i dødskramper, løftet seg opp og skrek: ”Hold opp moder – hold opp.” Men den gamle dronning kunne ikke av seg selv holde opp med sørgesangen, den lød fremdeles:

Nå ved din munn, skal det bli kjent

                        Vil for Gud og mennesker klage.

Mens disse ord forskrekkelig og knusende, og dog slett ikke høyt, ble hørt, da flyktet alle gjester, spillemenn, sangere og hoffbesetning ut av alle salens dører – hvorved mange instrumenter og stoler ble ødelagt og alle kjerter så nær som to ble slukket. Da sangen var til ende, var det ingen flere i den store sal enn kun den gamle dronning i sørgegevantet og hennes døende sønn i sin brokete klesdrakt, rikt besatt med perler og gull. Og hun knelte ned ved siden av sin sønn som ennå lå på gulvet, og holdt hans hode i sine hender og gråt varme tårer over ham. Da slukket det ene av de fremdeles brennende kjerter.

Men den gamle dronning ba og gråt fram til midnatt – da slukket hun selv den siste kjerte og brøt sønder fløyten for at ingen mer skulle høre sørgesangen.