Engang dro en ridder gjennom skogen, hans våpensmed fulgte ham. Det ble natt, men ridderen var ikke redd. Egnen var beryktet og veien gjennom skogen hvor ridderen dro med sin svenn, var skummel. Veien førte dem begge forbi et slott som tilhørte en ridder, en venn av ham hvis datter nettopp hadde giftet seg. Der tilbrakte han en kort tid som gjest. Vennene ville beholde ham lengre, han skulle med sin svenn overnatte i brudehuset. Men ridderen hadde hast, og han avviste alle vennlige bønner om å bli. Man advarte ham, man fortalte ham at i den skog han skulle reise gjennom, levde den Sorte Greve. En spøkelsesaktig ridder som for alle han støtte på, beredte navnløse forskrekkelser. Selv bruden ødslet sine bønner på sin faders venn. Hun la ham på hjerte det ordspråk, ”Natten er intet menneskes venn”.
”Nytteløst ” innvendte gjesten og dro bort. Veien og skogen var meget mørk. Ridderen og svennen hadde allerede ridd i tre timer, ennå hadde intet møtt dem. Ridderen red i sitt mot og en god samvittighets tanker mot fiendtlige underjordiske makters angrep. Mot jordiske fiender var han beskyttet av sin jernrustning, av sin sterke neve og det blanke sverd.
Nå trengte plutselig svennen sin hest fram ved siden av sin herres og hvisket engstelig: ”Herre, det rir en bak oss, hult klinger hans hests hovslag. Og se eder om, Herre, se hvordan ildskummet står av hestens munn, se hvordan manken spruter ild!”
Hurtig var den sorte ridder som fulgte dem, ved siden av dem. ”Holla! Selskap! Kjekke kamerater!” ropte en dyp, hul stemme. ”Guds fred”, svarte ridderen. Den fremmedes hest fór steilende i været og åndet strømmer av ild gjennom neseborene og ga et glødende rødt gjenskinn i den sorte ridders jernrustning.
”For sådan hilsen kan Fanden takke eder, ikke jeg”, svarte den veldige kjempe vred og jagde som en rasende på den skummende hest. ”Dog hør! De er på gal vei. Kom med meg til mitt slott, det ligger straks ved, De kan allerede se vinduene glimte.”
”Takk, har ikke tid,” svarte ridderen – men kjempen ropte befalende: ”Tid skal jeg finne,” og han lo så det gjenlød i skogen. En lang sort mur trakk seg tvert over veien, i muren var en halvt forfallen port. Veien førte like inn og innenfor lå slottet, en veldig bygning med mange tårn. Der oppe i tårnet ulte uglene. Ved husets dør omringet tykke drager av stein med vidt utstrakte tynne halser søylene. Kun få vinduer var opplyste og den øvrige bygning raget sort opp mot himmelen.
Den Sorte Greve svingte seg av hesten – og den sank under ham ned i jorden.
”Følg meg inn,” ropte Greven til sine tvungne gjester.
”Ikke inn! For himmelens skyld ikke inn,” hvisket den trofaste svenn i sin herres øre.
”Ti knekt!” ropte den Sorte Greve bydende til ham. ”Her hersker ikke himmelens vilje, men min vilje! Forsvinn!” Da svant slottet for svennens øyne. Han sto på en øde, ensom hede ved siden av en gammel mur. Tre tårn raget opp, det var ikke lenger den Sorte Greves slott, men et annet hus.
Ridderen fulgte sin fører, full av mot, oppover trinnene av en vindeltrapp. Fra tid til annen strakte det seg en gribbeklo ut av veggen, med en brennende kjerte. Kjertene var sorte og hvite, veggene var kullsorte. Den Sorte Greves rustning var også sort, og etter eldgammel skikk omga et jernpanser ham fullstendig. Kun på hodet bar han en hjelm av eiendommelig form. Denne hjelmens kam var ikke støpt eller smidd, den var levende og besto av en liten salamanderaktig drage som holdt sine klør fastklemt mot hjelmen. Av og til dreide den hodet, og dens sorte, funklende øyne lynte som diamanter. Langt ned fra hjelmen og nedover nakken hang dragens hale og slingret snart på den ene side, snart på den annen.
Der oppe på trappens ende sto den Sorte Greve og vendte seg til sin gjest. Blekt var hans ansikt, blekt og uttæret. Hans øyne lå dypt i hulningene og spådde om mord. De var uten øyenvipper og over disse hvelvet det seg ingen øyenbryn. Den Sorte Greve pustet tungt og hans ånde var glødende som et pust fra de afrikanske ørkener – glohet.
”Følg meg nå og se hva jeg har gjort og hva jeg lider,” sa den Sorte Greve til ridderen. ”Enhver som ved midnatt rir denne vei må jeg vise min misgjerning. Du behøver ikke å be for meg, mann! Min gjerning bærer ingen anger, ingen forbønn, ingen bønn.!
Døren til en sal, forsiret med fantastiske billedverk, sprang tordnende opp – et kaldt ispust som fra en isbre blåste imot fra salen. Den store vide sal var også sort og ganske tom, kun i midten sto det noe, belyst av en matt uhyggelig lampe som hang ned fra taket. Og det som sto der borte var en likkiste, og i kisten lå et lik. Liket av en gammel, liten kone. Ganske hvitkledd med hendene foldet som til bønn. Men over hendene, ut av brystet, raget det sorte grep av en dolk frem.
”Her min moder,” ropte den Sorte Greve. ”Her dere mordere,” ropte han enda en gang så det tordnet i salen, og overfalt kisten. Da hevet plutselig liket i kisten seg opp, vokste og vokste og ble et kjempestort, gyselig spøkelse, kastet seg over den Sorte Greve og fylte værelset mer og mer. Ridderen vek tilbake inntil veggen stanset ham. Den skrekkelige skikkelsen ble hele tiden gyseligere og høyere. Dens hvite ansikt var så stort som fullmånen, og dens gevanter hevet seg som tåke, men dens hender grov i den Sorte Greves bryst og grov hjertet ut.
Det svimlet for ridderen, men han dro kjekt sitt sverd og ropte: ”Avskum, vik i den korsfestedes navn.” Da gjenlød et forferdelig skrik, da knaket bjelkene, da vaklet huset. Kiste og vegg sank, greve og grevinne sank, gulv og ridder – dypt, dypt ned i den ugjennomtrengelige natt. Ridderen våknet av en bedøvelse, sitt trofaste sverd holdt han ennå i hånden. Sort natt svevet rundt omkring ham, hans fot trådte på myrbunn, hans hånd fikk fatt i murverk og fuktig gress. Natteluft blåste om ham og innga ham en skjelvende kulde.
”Hva var det? Og hvor er jeg?” spurte ridderen seg selv, og hans ellers modige hjerte banket urolig. Han ropte høyt svennens navn – hør, et svarrop fra det fjerne. Ridderen red videre, svennen kom nærmere. Han førte ennå begge hestene ved tøylene.
”Herre, hvor er De?” ropte svennen som nærmet seg.
”Her i moraset, under ruinene,” ropte ridderen.
Med møye hjalp svennen sin herre ut av sumpen ved å knytte sammen reimer og strenger. Så begynte det å demre av dag, og nå så herren og svennen endelig hvor de var. På en sumpete hede ved siden av en gammel forfallen bygning. Et stykke derfra, i tåke, demringen av den bygningen hvor svennen hadde hvilt, og en galge. Det som hadde forekommet ham som tre tårn, var tre høye steinpilarer. De forbindende bjelker var for lengst råtnet og falt bort.
Det blåste kaldt fra øst, fuktig slo tåken seg ned. Stille red ridderen og hans svenn videre. Aldri glemte ridderen sitt eventyr med spøkelset og den Sorte Greves slott.
Eventyrstund 