Slangekronen

Gamle bestefedre og bestemødre har ofte fortalt sine barnebarn og barnebarns barn om skjønne slanger som bærer gyldne kroner på hodet. Disse kalte de gamle med mange slags navn, slik som ormekonge, kronslange, slangedronning og liknende, og de har fortalt at besittelsen av en slik krone bringer stor lykke.

Hos en gjerrig bonde, som hadde en from og tjenestevillig pike, bodde det en slangedronning i kufjøset. Av og til om natten kunne man høre den synge, for disse slanger har den naturgave at de synger bedre enn de flinkeste fugler. Når nå den trofaste tjenestepiken kom inn i fjøset for å melke kyrne eller gi dem fôr og vann, noe hun gjorde med stor omhu – for hun elsket sin herres kveg over alt – da kom ofte den lille slangen som var så hvit som sne, krypende ut av den mursprekken den bodde i, og så med kloke øyne på den flittige tjenestepiken som om den ønsket noe av henne. Da pleide piken å helle litt nysilt melk i en skål og sette den bort til slangen, som drakk melken med stort velbehag, og dreide og vendte på hodet slik at dens krone glinset som en diamant eller rubin og fullstendig lyste opp det mørke fjøset.

Den gode piken gledet seg særdeles over den hvite slangen, og hun iakttok likeledes hvordan hennes herres kyr trivdes bedre og bedre etter at hun hadde begynt å gi slangen melk. De ga meget mer melk, de holdt seg friske og brakte vakre kalver til verden, noe som gledet piken meget.

Da hendte det engang, at bonden trådte inn i stallen akkurat da slangedronningen drakk sin dråpe melk som piken hadde gitt den, og siden han var gjerrig og over måte havesyk, ble han straks så vred som om piken hadde gitt ut melk i spannevis.

”Du elendige og unyttige tjenestepike som du er!” skrek den onde bonde. ”Således omgås du altså med din herres eiendom. Skammer du deg ikke over å fore en giftig slange i fjøset, en slik en som om natten suger melk fra kyrne? Har man nogensinne opplevd noe liknende? Jeg tror jammen at du er en ond heks som driver ditt helvetesvesen med denne djevelens orm!”

Den stakkars piken kunne bare svare med tårer på denne strøm av bebreidelser, men bonden brydde seg ikke det aller minste om at hun gråt, men fortsatte å skjelle og banne i fullt raseri. Han glemte fullstendig pikens troskap og flid og skrek til henne: ”Ut av mitt hus, sier jeg, ut av huset og det straks! Jeg vil ikke ha noen slange til leieboer, ikke noen tyv eller heks i mitt hus! Pakk øyeblikkelig sammen og se til at du kommer ut av landsbyen så hurtig som mulig, og vis deg aldri mer, ellers stiller jeg deg for retten og du blir satt på tukthuset du avskyelige tyv av en tjenestepike!”

Bittert gråtende forlot den stakkars piken fjøset og gikk opp i sitt kammer hvor hun pakket sine klær sammen, og gikk så ut av huset og over gårdsplassen. Da ble hun myk om hjertet, for hun hørte sin yndlingsku brøle i fjøset. Bonden var gått sin vei, derfor gikk hun nok en gang inn i fjøset, for med tårer å ta avskjed med sine kyr. For fromme tjenestefolk elsker sin herres kveg som om det var deres eget. Man pleier også å si: i det første tjenesteår sier piker: min herres ku, i det annet: vår ku og i det tredje og alle de følgende: min ku.

Og der sto nå piken og gråt sine modige tårer i fjøset, hun klappet alle kyrne enda en gang, og hennes yndling slikket henne på hånden – og så kom slangen med kronen krypende fram.

”Lev vel du stakkars orm, ingen vil nå mer gi deg melk.” Da hevet slangen seg som om den ville legge sitt hode i hennes hånd, og plutselig falt slangekronen ned i pikens hånd. Deretter krøp slangen ut av fjøset, noe den aldri før hadde gjort. Det var tegn på at også den nå forlot det huset, hvor man ikke lenger ville unne den en dråpe melk.

Nå gikk den stakkars piken sin vei og visste ikke hvor rik hun var blitt, for hun kjente ikke slangekronens verdi. Den som besitter en slik og har den hos seg, har lykken med seg. Alle ting lykkes for ham, han behager alle mennesker og vederfares kun glede og ære.

Like utenfor landsbyen møtte piken den nye fogdesønn, hans far var nettopp død. Han var landsbyens smukkeste unge mann, og ble ved synet av den sørgmodige unge pike øyeblikkelig forelsket i henne. Han hilste på henne og spurte hvorhen hun skulle og hvorfor hun forlot sin tjeneste. Da hun nå klaget sin sorg for ham, ba han henne at hun skulle gå til hans mor og si at han hadde sendt henne. Piken gjorde så, og den gamle fogdekonen fattet straks stor tiltro til henne og beholdt henne i huset.

Om aftenen da alle tjenestefolkene kom hjem for å spise, måtte den nyankomne be bordbønnen, og alle syns det var som om ordene kom fra en hellig engels lepper. De ble grepet av en besynderlig andakt og de fattet alle en stor kjærlighet til den unge pike. Da måltidet var til ende og den fromme pike igjen hadde lest bønnen og aftenvelsignelsen, og tjenestefolkene hadde forlatt stuen, da grep den rike fogdesønn den stakkars fattige pikes hånd og sa: ”kjære moder, velsign meg og henne, for jeg elsker henne og enten tar jeg henne eller ingen til min hustru.” ”Vi elsker henne alle”, svarte den gamle kone. ” Hun er likeså from som hun er vakker, likeså ydmyk som hun er makeløs. I Guds navn velsigner jeg deg og henne og tar henne med glede til min svigerdatter.”

Således gikk det til at den stakkars pike ble landsbyens rikeste og lykkeligste kone.

Men med den gjerrige bonde, som for et par dråpers melk skyld var blitt så fortørnet og hadde jaget den trofaste piken ut av huset, gikk det hurtig tilbake med. Med slangekronen forsvant all hans lykke. Han måtte først selge sitt kveg, så sin åker, og alt kjøpte den rike fogdesønn. Og hans kone førte de kjære kyr, som nå var blitt hennes egne, smykket med kranser inn i sitt eget fjøs hvor hun klappet dem og lot dem igjen slikke sin hånd. Hun melket dem og foret dem med egen hånd, og mens hun var beskjeftiget med dette, så hun plutselig den hvite slange igjen. Da trakk hun hurtig slangekronen frem og sa: ”Det er vakkert av deg å komme til meg. Nå skal du hver dag få så mye nysilt melk som du ønsker, og her har du også din krone tilbake med tusen takk for at du har hjulpet meg så godt. Jeg behøver den ikke mer, for jeg er rik og lykkelig med kjærlighet, troskap og flid.”

Da tok den hvite slange sin krone tilbake, og den bodde i fjøset hos den unge kone. Og over hele deres gods hvilte fred, lykke og Guds velsignelse.

Published in: on 31. oktober 2010 at 21:37  Legg igjen en kommentar  
Tags: ,

The URI to TrackBack this entry is: https://kistebotnen.wordpress.com/2010/10/31/slangekronen/trackback/

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: