Den sorte greve

Engang dro en ridder gjennom skogen, hans våpensmed fulgte ham. Det ble natt, men ridderen var ikke redd. Egnen var beryktet og veien gjennom skogen hvor ridderen dro med sin svenn, var skummel. Veien førte dem begge forbi et slott som tilhørte en ridder, en venn av ham hvis datter nettopp hadde giftet seg. Der tilbrakte han en kort tid som gjest. Vennene ville beholde ham lengre, han skulle med sin svenn overnatte i brudehuset. Men ridderen hadde hast, og han avviste alle vennlige bønner om å bli. Man advarte ham, man fortalte ham at i den skog han skulle reise gjennom, levde den Sorte Greve. En spøkelsesaktig ridder som for alle han støtte på, beredte navnløse forskrekkelser. Selv bruden ødslet sine bønner på sin faders venn. Hun la ham på hjerte det ordspråk, ”Natten er intet menneskes venn”.

”Nytteløst ” innvendte gjesten og dro bort. Veien og skogen var meget mørk. Ridderen og svennen hadde allerede ridd i tre timer, ennå hadde intet møtt dem. Ridderen red i sitt mot og en god samvittighets tanker mot fiendtlige underjordiske makters angrep. Mot jordiske fiender var han beskyttet av sin jernrustning, av sin sterke neve og det blanke sverd.

Nå trengte plutselig svennen sin hest fram ved siden av sin herres og hvisket engstelig: ”Herre, det rir en bak oss, hult klinger hans hests hovslag. Og se eder om, Herre, se hvordan ildskummet står av hestens munn, se hvordan manken spruter ild!”

Hurtig var den sorte ridder som fulgte dem, ved siden av dem. ”Holla! Selskap! Kjekke kamerater!” ropte en dyp, hul stemme. ”Guds fred”, svarte ridderen. Den fremmedes hest fór steilende i været og åndet strømmer av ild gjennom neseborene og ga et glødende rødt gjenskinn i den sorte ridders jernrustning.

”For sådan hilsen kan Fanden takke eder, ikke jeg”, svarte den veldige kjempe vred og jagde som en rasende på den skummende hest. ”Dog hør! De er på gal vei. Kom med meg til mitt slott, det ligger straks ved, De kan allerede se vinduene glimte.”

”Takk, har ikke tid,” svarte ridderen – men kjempen ropte befalende: ”Tid skal jeg finne,” og han lo så det gjenlød i skogen. En lang sort mur trakk seg tvert over veien, i muren var en halvt forfallen port. Veien førte like inn og innenfor lå slottet, en veldig bygning med mange tårn. Der oppe i tårnet ulte uglene. Ved husets dør omringet tykke drager av stein med vidt utstrakte tynne halser søylene. Kun få vinduer var opplyste og den øvrige bygning raget sort opp mot himmelen.

Den Sorte Greve svingte seg av hesten – og den sank under ham ned i jorden.

”Følg meg inn,” ropte Greven til sine tvungne gjester.

”Ikke inn! For himmelens skyld ikke inn,” hvisket den trofaste svenn i sin herres øre.

”Ti knekt!” ropte den Sorte Greve bydende til ham. ”Her hersker ikke himmelens vilje, men min vilje! Forsvinn!” Da svant slottet for svennens øyne. Han sto på en øde, ensom hede ved siden av en gammel mur. Tre tårn raget opp, det var ikke lenger den Sorte Greves slott, men et annet hus.

Ridderen fulgte sin fører, full av mot, oppover trinnene av en vindeltrapp. Fra tid til annen strakte det seg en gribbeklo ut av veggen, med en brennende kjerte. Kjertene var sorte og hvite, veggene var kullsorte. Den Sorte Greves rustning var også sort, og etter eldgammel skikk omga et jernpanser ham fullstendig. Kun på hodet bar han en hjelm av eiendommelig form. Denne hjelmens kam var ikke støpt eller smidd, den var levende og besto av en liten salamanderaktig drage som holdt sine klør fastklemt mot hjelmen. Av og til dreide den hodet, og dens sorte, funklende øyne lynte som diamanter. Langt ned fra hjelmen og nedover nakken hang dragens hale og slingret snart på den ene side, snart på den annen.

Der oppe på trappens ende sto den Sorte Greve og vendte seg til sin gjest. Blekt var hans ansikt, blekt og uttæret. Hans øyne  lå dypt i hulningene og spådde om mord. De var uten øyenvipper og over disse hvelvet det seg ingen øyenbryn. Den Sorte Greve pustet tungt og hans ånde var glødende som et pust fra de afrikanske ørkener – glohet.

”Følg meg nå og se hva jeg har gjort og hva jeg lider,” sa den Sorte Greve til ridderen. ”Enhver som ved midnatt rir denne vei må jeg vise min misgjerning. Du behøver ikke å be for meg, mann! Min gjerning bærer ingen anger, ingen forbønn, ingen bønn.!

Døren til en sal, forsiret med fantastiske billedverk, sprang tordnende opp – et kaldt ispust som fra en isbre blåste imot fra salen. Den store vide sal var også sort og ganske tom, kun i midten sto det noe, belyst av en matt uhyggelig lampe som hang ned fra taket. Og det som sto der borte var en likkiste, og i kisten lå et lik. Liket av en gammel, liten kone. Ganske hvitkledd med hendene foldet som til bønn. Men over hendene, ut av brystet, raget det sorte grep av en dolk frem.

”Her min moder,” ropte den Sorte Greve. ”Her dere mordere,” ropte han enda en gang så det tordnet i salen, og overfalt kisten. Da hevet plutselig liket i kisten seg opp, vokste og vokste og ble et kjempestort, gyselig spøkelse, kastet seg over den Sorte Greve og fylte værelset mer og mer. Ridderen vek tilbake inntil veggen stanset ham. Den skrekkelige skikkelsen ble hele tiden gyseligere og høyere. Dens hvite ansikt var så stort som fullmånen, og dens gevanter hevet seg som tåke, men dens hender grov i den Sorte Greves bryst og grov hjertet ut.

Det svimlet for ridderen, men han dro kjekt sitt sverd og ropte: ”Avskum, vik i den korsfestedes navn.” Da gjenlød et forferdelig skrik, da knaket bjelkene, da vaklet huset. Kiste og vegg sank, greve og grevinne sank, gulv og ridder – dypt, dypt ned i den ugjennomtrengelige natt. Ridderen våknet av en bedøvelse, sitt trofaste sverd holdt han ennå i hånden. Sort natt svevet rundt omkring ham, hans fot trådte på myrbunn, hans hånd fikk fatt i murverk og fuktig gress. Natteluft blåste om ham og innga ham en skjelvende kulde.

”Hva var det? Og hvor er jeg?” spurte ridderen seg selv, og hans ellers modige hjerte banket urolig. Han ropte høyt svennens navn – hør, et svarrop fra det fjerne. Ridderen red videre, svennen kom nærmere. Han førte ennå begge hestene ved tøylene.

”Herre, hvor er De?” ropte svennen som nærmet seg.

”Her i moraset, under ruinene,” ropte ridderen.

Med møye hjalp  svennen sin herre ut av sumpen ved å knytte sammen reimer og strenger. Så begynte det å demre av dag, og nå så herren og svennen endelig hvor de var. På en sumpete hede ved siden av en gammel forfallen bygning. Et stykke derfra, i tåke, demringen av den bygningen hvor svennen hadde hvilt, og en galge. Det som hadde forekommet ham som tre tårn, var tre høye steinpilarer. De forbindende bjelker var for lengst råtnet og falt bort.

Det blåste kaldt fra øst, fuktig slo tåken seg ned. Stille red ridderen og hans svenn videre. Aldri glemte ridderen sitt eventyr med spøkelset og den Sorte Greves slott.

Sjeleløs

En gang var det en menneskeeter, som ikke spiste noe annet enn unge piker, og han var så veldig og fryktet i landet at ingen turte å bekjempe ham og fordrive denne appetitten hans. Når han hadde spist en liten pike, var man fint nødt til å levere ham en ny. For å gjøre det rettferdig måtte alle piker under atten år trekke lodd uten å ta hensyn til deres foreldres rang og stand. For Sjeleløs, som var det menneskeetende uhyrets navn, sa alltid at nest etter pikekjøtt fremfor alt syntes om rettferdighet.

Det var alltid sørgelig for den unge pike som trakk loddet, men nå hendte det denne gang da loddet atter ble trukket at loddet treff kongedatteren. Riktignok prøvde kongen ved å tilby mange skatter for å avhende det lodd som truet hans datter, men Sjeleløs sa da: ”Nei, hva som er rett for en, er rimelig for en annen. For meg er det rett at loddet har truffet kongedatteren, for jeg har ennå ikke spist noen prinsesse. Men jeg tenker hennes kjøtt er mykt og godt, og derfor må kongen finne det rimelig at jeg ikke vil berøve ham hans skatter, men kun ærlig og redelig etter min grunnsetning om rettferdighet vil nøye meg med kjøtt av hans kjøtt.”

Imidlertid behøvdes ikke prinsessen å bli utlevert straks etter loddtrekningen, da lot kongen det bekjentgjøre at den som kunne befri hans datter fra det skrekkelige, truende lodd, skulle få henne til gemalinne og halve riket som medgift. Men det meldte seg ingen, for med folk som heter og er sjeleløse, er det vanskelig å ha noe med å gjøre, og ingen ønsker å befatte seg med dem hvis de da ikke når alt kom til alt, selv var menneskeetere. Da hørte en ung soldat om kongens opprop og tenkte med seg selv: ”Hm, meg har alt meget i tjenesten forekommet sjeleløst, og så meget mot er der innkommandert i meg, at jeg vel alltid kan ta opp kampen med Hr. Sjeleløs.” Han gikk så til kongen og ba om den nåde å våge sitt liv for ham og prinsessen mot Sjeleløs. Kongen ga ham håndpenger og en skarp forskjærskniv for om mulig med den å skjære rettferdighetens mann i stykker.

Mannen begav seg på vei og kom over en eng hvor det lå et esel og strakte alle fire ben ut. Omkring eselet satt en løve, en bjørn og en ørn, og på dets nese satt en stor blå spyflue. Enhver ville ha sin del av eselet, og som det ofte pleier å gå ved delinger, kunne de ikke komme overens. De ropte på soldaten for at han upartisk skulle foreta delingen forutsatt at han ikke selv ville ta noen del. For i så fall ville de alle overfalle ham.

”Nei,” sa soldaten, ”jeg vil ikke ha noe med levende esler å gjøre, langt mindre de døde! Men dele vil jeg efter rett og overbevisning, og efter det smukke ord: ”Enhver sin del!” Han trakk sin forskjærskniv, strøk den forsiktig mot sadelreimen, som en barberer sin kniv mot strykereimen, og begynte å skjære i stykker eselet med hjertens lyst.

”Du løve,” sa den innsiktsfulle soldat, ”du skal ha løvens part, eselhodet med den skjønne hjerne, fordi du selv er dyrenes høvding og konge. Likeså skal du ha det brede, kraftige eselbryst, som alltid så seiersstolt og glad jubler i sky og fyller verden med skryt, samt at du skal ha et ryggstykke og to skinker.”

”Deg, du modige varmblodige ørn, fuglenes konge, tilkommer eselets hjerte, alle edle innvoller, især den sterke lunge. Likeså skal du ha leveren og nyrene, en skinke, et ryggstykke og en ribbensstek.”

”Deg mester bamse, du store brummer og dyrenes konge i de nordlige egner, deg tilkommer det tredje ryggstykke, den annen ribbensstek og den fjerde skinke, og hva du ellers ønsker. Og deg endelig, du blå, oppsvulmede spyflue, lille brummer. Deg tilkommer eselets hale, bena og alt hva de tre andre ikke vil ha og lar være igjen i sin nåde. Med så meget større glede vil du nøye deg med dette, da du jo er altfor delikat til å spise rått eselkjøtt, men heller pleier å nære deg av duk og blomsterduft og kun trenger litt rått kjøtt til dine egg og larver.”

De fire dyr var godt tilfreds med denne deling og viste soldaten sine takknemlige følelser. Den surrende flue satte seg på hans hånd og sa: ”Så ofte du berører dette sted med din finger, kan du forvandle din uformelige menneskeskikkelse til en likeså skjønn, myk og beundringsverdig, og også med yndig musikktalent, begavet surreflue som jeg er.” Ørnen trakk med sitt nebb en styrefjær fra sin høyre vinge, rakte den til soldaten og sa: ”Med denne fjær kan du, så ofte du dreier den, forvandle deg til en ørn, og som en slik en utrette store ting. Så kan du spisse den, og det du underskriver med den i et brev, varer tre dager lenger enn den askegrå evighet.”

”Tapre mann, ”sa løven, ”jeg må rekke deg min pote, det vil styrke og gjøre deg mektig i verden.”

Og bjørnen sa: ”Edleste av alle edle! Kom til mitt hjerte, jeg må omfavne deg og gi deg et kyss!” Men soldaten svarte: ”Jeg takker dere begge meget, dere er alt for snille, jeg har allerede nok,” for han fryktet meget for løvens skarpe klør og bjørnens favntak og dens tenners nærhet til hans nese. Han dreide derfor hurtig på fjæren og ble til en ørn og steg raskt opp i luften. Derfra kunne han se til Hr.Sjeleløs’ hus, og han oppdaget det raskt med sitt ørneblikk. Det var allerede en stor vinning for den tapre soldat, men han måtte fortsatt finne på noe for å komme til Hr.Sjeleløs, han som kongedatteren var blitt utlevert til og som han fremdeles holdt fanget. Nå forvandlet soldaten seg først til et menneske, trykket så med fingeren på det lille merke etter fluen på hans hånd. Han forvandlet seg til en flue, slapp gjennom værelsets vindu, forvandlet seg igjen til et menneske og meddelte prinsessen sin hensikt med å befri henne. Hun måtte bare si til ham hvordan han skulle gjøre det, for han anså det som en stor kunst og vanskelig oppgave å avsjele en som allerede var og het Sjeleløs. I allefall måtte Hr.Sjeleløs’ sjel være et sted, og hvor? Det måtte hun få greie på.

Prinsessen var meget glad over den tapre soldats forehavende med å skulle befri henne og lovet ham å undersøke. Nå forvandlet soldaten seg igjen og forsvant. Men Sjeleløs, menneskeeteren, kom til kongedatteren med kostbare retter og drikker slik at hun skulle spise godt fram til den tiden kom da han skulle spise henne. Hun spurte ham straks hvor hans sjel var hen. Men han svarte henne: ”Å si deg det skal jeg nok la være, for visstnok er jeg sjeleløs, men ikke er jeg hjerneløs. Det kunne skade, om ikke min sjel, så dog mitt legeme om jeg skulle betro min største hemmelighet til deg, en snakkelysten kvinne.”

Men prinsessen holdt ikke opp med sine bønner, inntil Sjeleløs likevel betrodde henne sin hemmelighet og fortalte henne at hans sjel var i en liten gyllen eske. Denne esken sto på et glassfjell og fjellet sto midt i det røde hav. En ond trollmann hadde gjort alt sammen, gjort ham sjeleløs og deretter til pikeeter, han kunne derfor ikke noe for det. Hvis han fikk sin sjel igjen, ville han ikke lenger bry seg om å spise unge piker, men se på dem med beskjedne øyne. Alt dette fortalte den fangede prinsessen til soldaten da han igjen besøkte henne. Straks forvandlet han seg til en ørn og fløy til slottet med de fire vinder. Vindene var fløyet ut, men deres mor var hjemme, og henne ba han om herberge i hennes luftige palass. Han fortalte henne sin historie, hvorpå vindenes mor straks var beredt til å gi ham hjelp gjennom sine sønner. Henimot aften kom Sønnavinden og Østavinden hjem, og moren presenterte dem for den tapre kriger, og ga ham en ønskehatt som ga ham kraft til å fly like hurtig som vindene.

Den neste morgen da vindene hadde hvilt ut, reiste de seg, og soldaten fløy i ørneskikkelse sammen med dem og like hurtig som dem, og kom til det røde havs kyst. Underveis hadde han fortalt vindene hva han ønsket, og de dro derfor ikke over havet slik at det holdt seg rolig. Deretter befalte de fiskene om å lete etter den lille esken som Hr.Sjeleløs’ sjel befant seg i. dette gjorde fiskene og de fant også glassfjellet som den lille esken stod på, men de kunne ikke nå der opp. Endelig kom en hai og den gjorde et raskt hopp, fikk tak i esken, tok den i munnen og brakte den til ørnen. Denne slo mektig med sine vinger, svaiet med halen og danset av glede, noe som fikk vindenen til å le, for de hadde aldri sett en ørn gjøre så pussige krumspring selv om de enn hadde sett mye. Deretter uttrykte ørnen sin takk til vindene og haien og fløy, fremdeles med ønskehatten på hodet, hjem og rett til Hr.Sjeleløs’ slott, hvor han igjen forvandlet seg til menneske. Han lot seg straks melde som en handelsmann fra Østerland som hadde et klenodie å tilby. Sjeleløs var meget unådig over slike påtrengende besøk og lot gjesten kun komme innenfor for å overlesse ham med grovheter, som han trodde han alltid var berettiget til å si til alle. Han for straks løs på ham, for et menneske uten sjel kan aldri være annet enn uslepent og kantete. Soldaten som handelsmann brydde seg imidlertid intet om Sjeleløs’ ansikt og hans anfall, men ble så meget høfligere jo grovere han var, som ikke oppførte seg som annet enn som om han ville spise ham opp.

”Jeg har en skatt som for eders nåde er av uskatterlig verdi,” sa den fremmede, ”og jeg tilbyr eder den i bytte.” ”En skatt,” knurret Sjeleløs, ” hva kan en slik fyr by meg? Innbiller han seg at jeg ikke kan betale med bare gull siden han drister seg til å snakke om å bytte? Hva har jeg som han synes om? Jeg vil vite det straks!”

”Eders nåde, jeg ber om unnskyldning,” svarte den fremmede. ”De har en juvel i forvaring, det er den skjønne prinsesse, og skatten jeg har å tilby Dem er deres nådes – nådige sjel!”

”Min sjel!” ropte Sjeleløs med umåtelig forbauselse. ”Har du min sjel? Ved min stakkars dessverre tapte og forsvundne sjel, sverger jeg at du, om jeg så holdt hundre prinsesser fanget, skulle få dem alle hundre om jeg bare fikk min sjel.”

”Jeg har nok med en,” svarte handelsmannen, ”hundre kunne bli for mange. Men la oss lage et skriftlig forlik.” Med disse ord tok soldaten fram et skrevet ark hvor det allerede sto kort og avgjort, og rakte Sjeleløs ørnefjæren som han skulle undertegne med, hvilket han da også gjorde. Deretter lot han sin skjønne fange føre frem, og hun var meget glad over å finne soldaten hos menneskeeteren. Han hadde allerede latt soldaten sette seg på kanapeen, idet bare nærheten av hans sjelbegynte å gjøre ham menneskeligere. Prinsessen hadde trodd at hun skulle føres til kjøkkenet og bli slaktet som en due. Nå tok soldaten den lille gylne esken frem fra lommen. Den var lukket med en skrue og han la den i Sjeleløs’ hånd. Han åpnet straks skruen, holdt åpningen mot munnen og sugde med velbehag sin sjel i seg. Da var med en gang den onde trolldom løst. Prinsessen var ikke lenger fanget og Sjeleløs var ikke lenger sjeleløs, men heller aldeles salig. Han omfavnet soldaten under en strøm av tårer og han hadde gjerne også omfavnet prinsessen, men en ærefryktsfull skyhet holdt ham fra det. Det første bevis for at han hadde fått sin sjel tilbake, dog ba han om begges vennskap. Deretter dro soldaten og prinsessen derfra. Soldaten ble av kongen, hennes far, tatt opp i prinsestanden. Og som ny prins ektet han den unge prinsesse. Den forhenværende Sjeleløs spiste ingen unge piker mer, men var mye heller den mest fornøyde kavaler av verden.

Gutten som ville lære å hekse

Der var en gang en gutt, som hadde hørt meget om hekseri, og han ville også gjerne lære det. Men enhver som han spurte om det sa, at slik en kunst kjente og kunne de ikke, og ville heller ikke vite noget om den. Da løp gutten ut i den mørke skogen og ropte mer enn en gang ganske høyt: ”Hvem vil lære meg å hekse?” Og da gjenlød liksom et svar fra menge kanter i den dype skogen, ”hekse, hekse!”

Og etter en stund kom en eldgammel kone krypende gjennom buskene. Hun hadde ingen tenner igjen i munnen, og hennes øyne var ildrøde. Hennes stemme klang som fuglenes kvitter når hun ropte: ”Kom med!”, og således ropte den gamle kvinnen på gutten og vinket til ham at han skulle følge henne, så skulle hun lære ham å hekse. Gutten fulgte henne, og hun førte ham hele tiden dypere inn i skogen, og til sist kom de til en sumpete myr. På den sto en grå, uanselig og halvt forfallen skogshytte. Veggene var av torvplater og pyntet med mose. Taket var dekket med skifer. I skogshytten var det ingen uten en smukk ung pike som het Lise, men den gamle sa ikke om det var hennes datter eller datterdatter. Dessuten var det tre store padder tilstede, og på den nedre del av ovnen hang en kjele hvor det kokte suppe. Den gamle satte en padde foran døråpningen til å holde vakt, den andre padden sendte hun på loftet for å ordne et leie for gutten, og den tredje padden stilte hun på bordet for at den skulle lyse. Men siden dens øyne flammet i et grønnlig lys, klarte den ikke å lyse så klart som en Sankthansorm. Og derfra kommer også det hat paddene har til Sankthansormene. Nå spiste den gamle og Lise sin aftensmat fra kjelen. Gutten skulle også spise, men han gyste, for det forekom ham som om bena var fingre og tær fra småbarn. Han klaget over at han var trett og ble vist til sitt stråleie. Der sovnet han snart, med den tanke at neste morgen ville hans læretid i heksekunster begynne, og at det ville bli morsomt, og om den lille Lise ville gi ham undervisning deri. Men den gamle heks hvisket til piken: ”Atter fanget en! En smukk stek. Vekk meg tidlig i morgen før solen står opp, så vil vi straks steke ham, og legge ned det vi ikke steker.”

Nå gikk også begge disse for å sove, men Lise fikk ikke sove. Hun hadde alt for meget medlidenhet med den smukke gutten, at også han skulle dø. Så hun sto opp fra sitt leie og gikk hen til hans, og hun så hvor skjønne hans røde kinn var og hvor blondt hans krøllete hår var. Og at hans øyne var blå som forglemmegei, det hadde Lise heller ikke glemt. Og hun gruet for seg selv at hun var nødt til å tjene den gamle onde heksen, som for lenge siden, da Lise var et lite barn, hadde røvet henne fra hennes foreldre. Heksen hadde slept henne med i den dype skog, og hun hadde måttet lære heksekunster. Hvordan man pilsnart iler gjennom luften, gjør seg usynlig, hvorledes man forandrer seg til andre skikkelser. Da nå Lises hjerte følte stor hengivenhet for den unge gutt, så besluttet hun å redde ham hvis det var mulig. Hun vekket ham derfor ganske forsiktig og hvisket til ham: ” Kjære gutt, stå opp og følg meg! Her venter deg kun døden.”

”Skal jeg da ikke lære å hekse?” spurte gutten som het Fredrik.

”Bedre var det om du aldri lærte det, imidlertid har du tid nok til det, ” svarte Lise – ”Tøys nå ikke, flykt og jeg vil flykte med deg.”

”Med deg går jeg gjerne, kjære pike,” sa gutten, ”for hos den stygge gamle med sine ekle padder har jeg ikke lyst til å bli.”

”Så kom da!” sa Lise og åpnet sakte døren og så etter om den gamle sov. Hun sov ennå, for det var midnatt og lenge til morgen.

Nå gikk Lise med Fredrik ut av huset, og Lise spyttet på svalgangen før de begge skyndte seg der i fra. Ved at de hadde åpnet og lukket døren, hadde det oppstått en liten lyd, og siden gamle folk sover meget lett, våknet heksen og ropte: ”Lise! Stå opp, jeg tror det snart blir dag.” Da ropte spyttet på svalgangen på grunn av Lises hekserier: ”Jeg er jo alt oppe, hvil deg bare til jeg har feiet hytten og samlet løv og brenne til ilden.” Så ble den gamle liggende en stund mens de flyktende skyndte seg av gårde uten stans. Men hun klarte ikke sovne igjen og ropte: ”Lise, brenner ilden?”

Da ropte igjen spyttet på svalgangen: ”Det brenner ennå ikke, løvet var vått, treet ryker. Ligg ennå en stund, til jeg har blåst opp ilden.”

Den gamle hvilte enda en kort stund, mens de fjernet seg mer og mer fra hytten. Imidlertid sto solen opp. Da fór den gamle, som atter hadde sovnet, med begge bena opp av sengen og ropte: ”Satans barn! Solen står opp og du har ennå ikke vekket meg. Hvor er du?”

På dette spørsmål fikk den gamle intet svar. Solen hadde tørket spyttet på svalgangen, og nå fór heksen rundt i huset som en virvelvind. Gutten var borte, Lise var borte, hytten var ikke feiet, der lå ikke løv og heller ikke brenne på skorstenen. Den gamle var rasende. Hun grep et kosteskaft og fór ut av huset. Hun slo med kosten på døren, da ble huset usynlig. Hun satte seg på sitt kosteskaft og fór som en sky gjennom luften. Da så hun hvilken retning flyktningene flyktet, og med vindens hurtighet fløy skyen etter dem. Men Lise så seg om hele veien, for hun kjente den gamle heksens kunster, og hun sa til Fredrik: ”Ser du der på den høye himmel den brune sky, det er heksen som farer etter oss. Vi kan ikke flykte lenger, hun vil snart ta oss igjen. La meg nå bruke min kunst. Jeg vil bli en slåpetorn og bære deg som en frukt.” Plutselig ble Lise en slåpetornbusk som bar mange frukter som satt på en kvist. Og det underste bær, det var Fredrik. Heksen ble meget tørst på sin luftfart, og da hun så slåpetornbusken med de mange bær, sa hun til seg selv: ”Luften er tørr og tærer, jeg må ta ned og spise et par bær.” Dette gjorde hun og spiste det ene bær etter det andre og sa: ”Sur gjør lystig.” nå var alle bær fortært unntagen det siste, og det var Fredrik. Det visste den slemme gamle riktig godt. Hun stakk mange ganger klørne ut etter det, men tornebusken stakk henne stygt i hennes lange tynne fingre. Hun brydde seg ikke om det, men anstrengte seg meget for å få tak i det bær tornene skjulte så godt. Da falt bæret av og rullet ned fra kvisten, og tornebusken ble plutselig til et vann og bæret til en liten andrik, alt ved hjelp av Lises tryllekunster som hun hadde lært av den gamle. Da kastet den gamle en av sine tøfler i luften. Den ble straks til en rovfugl som slo ned etter andriken. Denne dukket hurtig under, og da rovfuglen med sitt nebb berørte vannet, slo dette opp en bølge som tok tak i den og druknet den, hvorpå andriken atter dukket opp. Rasende slynget den gamle sin annen tøffel ut i vannet. Den ble til en krokodille som skjøt etter andriken for å snappe den. Da fløy andriken opp i luften og fór ned igjen et annet sted. Men det vannet som trengte ned i krokodillens strupe, ble til stein. Da ble krokodillen så tung at den sank. Nå la den gamle heks seg flat nede ved vannet for å drikke det bort, for uten dette vann hadde den forheksede andrik intet oppholdssted mer. Så snart han berørte land, måtte andriken igjen anta sin forrige skikkelse. Men ikke hadde den gamle drukket lenge, så forvandlet vannet i den gamles legeme seg til ild. Da ble det et knall som om helvete sprengtes. Heksen var sprengt, andriken ble igjen en smukk gutt, ilden ble til Lise og så ble de begge trofast forente. Da nå gutten spurte Lise om hun ville lære ham å hekse, lo Lise og svarte: ”Du kan det jo allerede, du har forhekset meg!”

Sørgesangen

Det var engang en konge, som døde og etterlot seg sin hustru, dronningen, og to barn, en sønn og en datter. Datteren var et par år eldre enn sønnen. Og en dag stred begge kongebarna med hverandre og hvem som skulle være konge. Broren sa: Jeg er en prins og når det er prinser, kommer prinsessene ikke i betraktning. Men datteren derimot sa: Jeg er den førstefødte og eldste, jeg har førsteretten. Hva barna her sa, sa de i all uskyldighet og hadde kun fanget opp ordene fra hoffpersonalet, uten egentlig riktig å forstå betydningen. Da de nå ikke kunne bli enige i sin strid, så gikk de til moderen og spurte henne: ”Si oss kjære moder, hvem av oss to skal engang bli konge?” – Dette spørsmål bedrøvet moderen, for gjennom dette spørsmål skimtedes herskesykens frø, som ikke bør feste rot i et barns sinn, og hun svarte: ”Kjære barn! Betrakt engang nøye denne smukke blomst, og gå så i skogen og let. Den av dere to som først finner denne blomst, den skal engang bli konge.” Barna så på blomsten, fulle av oppmerksomhet. Dens stengel var spaltet som et lite septer og endte i en halvt utsprunget lilje. Og barna gikk ganske uskyldige sammen i skogen og begynte å lete, og som de således lette, kom de snart fra hverandre så den ene tapte den andre av syne. – Og da fant den lille prinsessen først blomsten og gledet seg derover og så seg om etter broderen, som ikke var der. Og så tenkte barnet; han vil vel snart komme, jeg vil vente på ham her. Hun la seg på det bløte grønnsvær og i den kjølige treskygge, og det var så stille i skogen. Tordivler og bier summet blott, og en bekk i nærheten mumlet sakte, og himmelen skuet mørkeblå ned igjennom de grønne tretopper på den grønne skogbunn.  Den lille prinsessen hadde tatt sin blomst i hånden, og da det var så stille og hun litt trett, så sovnet hun i Guds navn.

Det varte kun en kort tid, så kom broderen til det sted i skogen hvor hans søster sov. Men han hadde ikke funnet den blomst som han søkte, og da så han søsteren ligge på jorden i søt søvn og hun hadde blomsten i hånden.

Da steg det mørke tanker opp i prinsens sjel, og noget skrekkelig fikk han i sinne.

Jeg må bli konge, jeg! tenkte han, og søster skal ikke bli det! Heller vil jeg drepe henne og ta blomsten og gå hjem med den og så blir jeg konge. Akk, nå heter det rett; som sagt så gjort. Prinsen myrdet sin uskyldige lille søster i søvne og grov henne ned i skogen, la jord ovenpå og grønnsvær på jorden. Og intet menneske visste noe om den slette handling, for da prinsen kom hjem, så sa han at hans søster var gått fra ham i skogen og gått sin egen vei. Da han fant blomsten hadde han gått hjem og trodd at hun også allerede var hjemme.

Og det har gått mange år og den gamle dronning har bestandig sørget over den tapte datter, som hun forgjeves lot søke etter i hele skogen, og har ønsket seg døden fordi hun selv hadde sendt den elskede datter bort. Og da nå hennes sønn hadde nådd myndighetsalderen, så ble han konge.

Og etter mange, mange år kom det i samme skog en hyrdedreng som voktet sin hjord. Som tidsfordriv og av kjedsomhet rotet han med sin skuffe omkring i grønnsværet, som hyrder ofte gjør, som mange ganger graver hjerter, navn og kors i grønnsværet. Så grov han tilfeldigvis ut et dødningeben av den myrdede prinsesse, som var så rent og hvitt som sne. Og hyrdedrengen gjorde noen små hull i benet så det ble en liten fløyte, og denne satte hyrdedrengen til sine lepper og blåste.

Da brøt klagende toner fram fra dødningebenet, akk så uendelig sørgelige, og det var som om en gråtende barnestemme sang deri, slik at hyrdedrengen selv måtte gråte og kunne dog ikke holde opp med å blåse. Men sørgesangen lød således:

O min hyrde, kjære venn,

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden.

                Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans.

       Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt,

       Han oppkastet en grav, og meg her begravet –

       Min broder – i unge dage.

                Nu ved din munn det skal bli kjent,

                Vil for Gud og mennesker klage.

Og bestandig var denne ene; og bestandig denne ene sang å få ut av benfløyten, og bestandig blåste den unge hyrde om igjen mens de klare tårer hver gang rullet ned hans kinn.

Når sørgesangen lød i skogen, da ble alle fuglene stumme og sørgmodige, hang med hode og vinger og tidde. Heller ikke tordivlene og biene summet mere, og selv den plaskende, sladrende bekk var ikke mer å høre – det ble ganske som man sier, dødsstille. Lød sørgesangen over en kvegdrift, så hang dyrene på gressgangen vemodig med hodene og ikke en lyd var å høre fra dem. Heller ikke gjødde hunden mer, og sprang ikke som ellers lystig omkring. Heller bøyde den seg ned og klynket ganske sakte, for det var for alle dyr noe hjerteskjærende i den klagende sang, inntil en ridder kom forbi. Han hørte også sangen og følte at hans øyne ble våte. Han stoppet opp og dro ikke videre før avsto ham den lille fløyten mot en kjøpesum.

Og nå dro ridderen rundt omkring i hele landet og blåste sangen, og fikk med den hele verden til å felle tårer.

Så kom han også til hoffet hvor den unge konge satt på tronen, og sangen lød og klaget for ham. Den gamle dronning, moderen, levde også ennå, og hun ble underrettet om den ridderlige spillemann, som blåste en sang ved hvis melodi fikk alle hjerter til å beve og alle sjeler ble fylt av dyp sorg. Men den gamle dronning, som alltid var bedrøvet, sa: ”Hva kan det vel i verden finnes, som er mer sørgelig enn min sorg? Jeg vet ikke om noe, meg vil ikke spillemannens klagende sang gjøre mer bedrøvet enn jeg likevel er. La ham gjerne komme til meg.” – Den ridderlige spillemann kom og blåste:

Min ridder, o min kjære venn

                Du blåser på mitt dødningeben!

                Min broder drepte meg i lunden

Da den gamle dronning hørte disse få ord, så styrtet en tårestrøm ut fra hennes øyne, men da han blåste videre:

Tok fra min hånd

                Den blomst som av meg var funnen

                Og sa at den var hans –

Da utstøtte dronningen et gjennomtrengende skrik og falt i dyp avmakt. Spillemannen ble forskrekket og ville bryte av, men det kunne han ikke. – Sangen ville hver gang den var påbegynt, spilles til ende – og da den siste bevende døde hen med dyp klage, da våknet dronningen av sin avmakt og ropte: ” Jeg vil ha fløyten! Alle mine skatter for denne fløyte!”

Og den ridderlige spillemann overlot til dronningen sin benfløyte og sa at han begjærte ingen skatter – tok ikke imot noe, men dro videre.

Og dronningen stengte seg inne ganske alene i sine dypeste gemakker og blåste sangen og gråt så lenge at hun tilslutt nesten ikke hadde flere tårer.

Men kongen var blitt en livsglad munter herre som hadde sin glede i sang og klang, og feiret gjerne muntre fester og nøt livets gleder. Engang hendte det at han hadde besluttet å feire en fest, og tallrike sangere og musikanter var bestilt og tallrike gjester var innbudt. Den unge konge hadde aldri unnlatt å innby sin moder til sine fester, men hun hadde aldri deltatt fordi hun, som hun med takk lot sønnen si, hadde for meget sorg i hjertet. Men da det denne gang atter kom en innbydelse til henne, da lot hun si at hun skulle ta del i festen. Dette forundret kongen og han visste ikke om han skulle glede seg over det.

Da nå alle gjestene var samlet i broket prakt, og alle sangere og musikanter var tilstede, og hoffet trådte inn i den herlig smykkede kongesal hvor festen fant sted, så vakte det nesten en fryktsom forundring å se den gamle dronning i langt slepende sørgegevant og enkeslør. – Men instrumentenes jubel av harper, pauker, fløyter og symbaler brøt løs, og sangernes kor begynte i pompøse melodier på en hymne til kongens pris.

Men hva gjør den gamle dronning? Hun setter seg ikke, hun står stille og stiv som en marmorstøtte. Hva er det da for et besynderlig lite septer hun holder i hånden? Det er jo ikke noe septer, det er et dødningeben. Og hvorfor løfter hun da dette dødningeben opp til munnen? Hvorfor holder hun det slik som musikantene holder sine fløyter?

Tyst! En tone – og alle pauker, harper og symbaler forstummer – enda en tone, og hver sangerstemme blir stum. Men der sitter kongen og ser forskrekket, gjennomrystet av uhyre redsel, og ser på sin moder. Og alle, alle ser på den gamle dronning. Den gamle dronning spiller en fløytesolo:

O moder min, min kjære venn –

                        Du blåser på mitt dødningeben –

Da bever og sitrer allerede alle hjerter, da forblir intet øye tørt. Hoffet og gjestene, sangere og musikanter, alle gråter.

Min broder drepte meg i lunden –

”Ha!” roper kongen og septeret faller ut av hans hånd og med begge hender tar han til sin krone.

Tok fra min hånd

                        Den blomst som var av meg funnen

                        Og sa at den var hans.

Da falt kronen ned fra kongens hode, rullet ned på marmorgulvet og brast i stykker. Det klang liksom en hodeskalle raslet på marmoren.

Han slo meg i søvne, han slo meg så hardt

         Han oppkastet en grav, meg i skogen begravet –

Da styrtet kongen selv ned fra tronen og falt på nakken, stønnet og jamret seg.

Min broder – i unge dager.

Kongen snudde seg i dødskramper, løftet seg opp og skrek: ”Hold opp moder – hold opp.” Men den gamle dronning kunne ikke av seg selv holde opp med sørgesangen, den lød fremdeles:

Nå ved din munn, skal det bli kjent

                        Vil for Gud og mennesker klage.

Mens disse ord forskrekkelig og knusende, og dog slett ikke høyt, ble hørt, da flyktet alle gjester, spillemenn, sangere og hoffbesetning ut av alle salens dører – hvorved mange instrumenter og stoler ble ødelagt og alle kjerter så nær som to ble slukket. Da sangen var til ende, var det ingen flere i den store sal enn kun den gamle dronning i sørgegevantet og hennes døende sønn i sin brokete klesdrakt, rikt besatt med perler og gull. Og hun knelte ned ved siden av sin sønn som ennå lå på gulvet, og holdt hans hode i sine hender og gråt varme tårer over ham. Da slukket det ene av de fremdeles brennende kjerter.

Men den gamle dronning ba og gråt fram til midnatt – da slukket hun selv den siste kjerte og brøt sønder fløyten for at ingen mer skulle høre sørgesangen.

Slangekronen

Gamle bestefedre og bestemødre har ofte fortalt sine barnebarn og barnebarns barn om skjønne slanger som bærer gyldne kroner på hodet. Disse kalte de gamle med mange slags navn, slik som ormekonge, kronslange, slangedronning og liknende, og de har fortalt at besittelsen av en slik krone bringer stor lykke.

Hos en gjerrig bonde, som hadde en from og tjenestevillig pike, bodde det en slangedronning i kufjøset. Av og til om natten kunne man høre den synge, for disse slanger har den naturgave at de synger bedre enn de flinkeste fugler. Når nå den trofaste tjenestepiken kom inn i fjøset for å melke kyrne eller gi dem fôr og vann, noe hun gjorde med stor omhu – for hun elsket sin herres kveg over alt – da kom ofte den lille slangen som var så hvit som sne, krypende ut av den mursprekken den bodde i, og så med kloke øyne på den flittige tjenestepiken som om den ønsket noe av henne. Da pleide piken å helle litt nysilt melk i en skål og sette den bort til slangen, som drakk melken med stort velbehag, og dreide og vendte på hodet slik at dens krone glinset som en diamant eller rubin og fullstendig lyste opp det mørke fjøset.

Den gode piken gledet seg særdeles over den hvite slangen, og hun iakttok likeledes hvordan hennes herres kyr trivdes bedre og bedre etter at hun hadde begynt å gi slangen melk. De ga meget mer melk, de holdt seg friske og brakte vakre kalver til verden, noe som gledet piken meget.

Da hendte det engang, at bonden trådte inn i stallen akkurat da slangedronningen drakk sin dråpe melk som piken hadde gitt den, og siden han var gjerrig og over måte havesyk, ble han straks så vred som om piken hadde gitt ut melk i spannevis.

”Du elendige og unyttige tjenestepike som du er!” skrek den onde bonde. ”Således omgås du altså med din herres eiendom. Skammer du deg ikke over å fore en giftig slange i fjøset, en slik en som om natten suger melk fra kyrne? Har man nogensinne opplevd noe liknende? Jeg tror jammen at du er en ond heks som driver ditt helvetesvesen med denne djevelens orm!”

Den stakkars piken kunne bare svare med tårer på denne strøm av bebreidelser, men bonden brydde seg ikke det aller minste om at hun gråt, men fortsatte å skjelle og banne i fullt raseri. Han glemte fullstendig pikens troskap og flid og skrek til henne: ”Ut av mitt hus, sier jeg, ut av huset og det straks! Jeg vil ikke ha noen slange til leieboer, ikke noen tyv eller heks i mitt hus! Pakk øyeblikkelig sammen og se til at du kommer ut av landsbyen så hurtig som mulig, og vis deg aldri mer, ellers stiller jeg deg for retten og du blir satt på tukthuset du avskyelige tyv av en tjenestepike!”

Bittert gråtende forlot den stakkars piken fjøset og gikk opp i sitt kammer hvor hun pakket sine klær sammen, og gikk så ut av huset og over gårdsplassen. Da ble hun myk om hjertet, for hun hørte sin yndlingsku brøle i fjøset. Bonden var gått sin vei, derfor gikk hun nok en gang inn i fjøset, for med tårer å ta avskjed med sine kyr. For fromme tjenestefolk elsker sin herres kveg som om det var deres eget. Man pleier også å si: i det første tjenesteår sier piker: min herres ku, i det annet: vår ku og i det tredje og alle de følgende: min ku.

Og der sto nå piken og gråt sine modige tårer i fjøset, hun klappet alle kyrne enda en gang, og hennes yndling slikket henne på hånden – og så kom slangen med kronen krypende fram.

”Lev vel du stakkars orm, ingen vil nå mer gi deg melk.” Da hevet slangen seg som om den ville legge sitt hode i hennes hånd, og plutselig falt slangekronen ned i pikens hånd. Deretter krøp slangen ut av fjøset, noe den aldri før hadde gjort. Det var tegn på at også den nå forlot det huset, hvor man ikke lenger ville unne den en dråpe melk.

Nå gikk den stakkars piken sin vei og visste ikke hvor rik hun var blitt, for hun kjente ikke slangekronens verdi. Den som besitter en slik og har den hos seg, har lykken med seg. Alle ting lykkes for ham, han behager alle mennesker og vederfares kun glede og ære.

Like utenfor landsbyen møtte piken den nye fogdesønn, hans far var nettopp død. Han var landsbyens smukkeste unge mann, og ble ved synet av den sørgmodige unge pike øyeblikkelig forelsket i henne. Han hilste på henne og spurte hvorhen hun skulle og hvorfor hun forlot sin tjeneste. Da hun nå klaget sin sorg for ham, ba han henne at hun skulle gå til hans mor og si at han hadde sendt henne. Piken gjorde så, og den gamle fogdekonen fattet straks stor tiltro til henne og beholdt henne i huset.

Om aftenen da alle tjenestefolkene kom hjem for å spise, måtte den nyankomne be bordbønnen, og alle syns det var som om ordene kom fra en hellig engels lepper. De ble grepet av en besynderlig andakt og de fattet alle en stor kjærlighet til den unge pike. Da måltidet var til ende og den fromme pike igjen hadde lest bønnen og aftenvelsignelsen, og tjenestefolkene hadde forlatt stuen, da grep den rike fogdesønn den stakkars fattige pikes hånd og sa: ”kjære moder, velsign meg og henne, for jeg elsker henne og enten tar jeg henne eller ingen til min hustru.” ”Vi elsker henne alle”, svarte den gamle kone. ” Hun er likeså from som hun er vakker, likeså ydmyk som hun er makeløs. I Guds navn velsigner jeg deg og henne og tar henne med glede til min svigerdatter.”

Således gikk det til at den stakkars pike ble landsbyens rikeste og lykkeligste kone.

Men med den gjerrige bonde, som for et par dråpers melk skyld var blitt så fortørnet og hadde jaget den trofaste piken ut av huset, gikk det hurtig tilbake med. Med slangekronen forsvant all hans lykke. Han måtte først selge sitt kveg, så sin åker, og alt kjøpte den rike fogdesønn. Og hans kone førte de kjære kyr, som nå var blitt hennes egne, smykket med kranser inn i sitt eget fjøs hvor hun klappet dem og lot dem igjen slikke sin hånd. Hun melket dem og foret dem med egen hånd, og mens hun var beskjeftiget med dette, så hun plutselig den hvite slange igjen. Da trakk hun hurtig slangekronen frem og sa: ”Det er vakkert av deg å komme til meg. Nå skal du hver dag få så mye nysilt melk som du ønsker, og her har du også din krone tilbake med tusen takk for at du har hjulpet meg så godt. Jeg behøver den ikke mer, for jeg er rik og lykkelig med kjærlighet, troskap og flid.”

Da tok den hvite slange sin krone tilbake, og den bodde i fjøset hos den unge kone. Og over hele deres gods hvilte fred, lykke og Guds velsignelse.

Askepott med ønskekvisten

Det var en gang en rik mann, som hadde en eneste smukk datter, som han elsket over alt. Hans kone var død. Datteren var overordentlig smukk, og alt hva hun ønsket seg, gav faderen henne, fordi han ikke visste noen større lykke enn å gjøre sitt barn tilfreds.

”Gi meg en kledning, fader, som består av bare sølv, så gir jeg deg et kyss derfor!” sa en dag datteren til faderen, og hun fikk kledningen, og faderen mottok kysset.

”Gi meg en kledning, kjære fader, som består av bare gull!” sa datteren kort tid etter, ”og jeg vil gi deg to kyss derfor!”

Også dette behagelige bytte gikk faderen inn.

”Gi meg en kledning som består av diamanter, kjære fader, så gir jeg deg tre kyss!” ba datteren igjen, og faderen sa til henne: ”Du skal få den, men du gjør meg fattig!”

Faderen skaffet kledningen, og datteren falt ham takknemlig om halsen, kysset ham tre ganger og ropte: ”Du allerkjæreste fader må du gi meg en ønskekvist, så vil jeg alltid være ditt gullbarn og gjøre alt hva du ønsker!”

”Mitt barn”, sa faderen, ”en sådan kvist eier jeg ikke, og den vil være vanskelig å få fatt på; dog vil jeg mitt beste for å gjøre deg ganske lykkelig!”

Så reiste faderen og tok sin siste formue med og søkte etter en ønskekvist, men ingen kjøpmann hadde noen til salgs. Så kom mannen omsider til et fjerntliggende land, hvor han hørte tale om en trollmann, som skulle eie en ønskekvist. Faderen oppsøkte da denne trollmann, fortalte ham hva han ønsket, og spurte hva kvisten skulle koste.

Da svarte den gamle trollmann: ”Hvis menneskene kunne kjøpe seg ønskekvister for penger, så ville det snart ikke finnes noen skog mere på hele jorden, såfremt man kunne lage ønskekvister av hvert tre og enhver busk. Den som mottar en sådan kvist, han oppofrer sin sjel og dør tre dager etter at han har gitt den bort. Hvis derimot den som på ny mottar kvisten, er beredt til å ofre sin sjel, så går den første eiers sjel fri!”

”Godt”, sa faderen, ”for mitt elskede barns skyld skyr jeg intet offer. Gi meg kvisten!” Den gamle trollmann lot mannen innskrive sitt navn i en bok og oppfylte hans forlangende. Den lange reise fortærte den siste rest av den rike manns formue. Alt hadde han anvendt til sin datter, men han angret det ikke; å se henne lykkelig ved oppfyllelsen av alle hennes ønsker var hans eneste ønske og tanke. Det er godt, tenkte han, at jeg dør; for hun ville komme til å ønske enda mer, og når jeg ikke kunne oppfylle hennes ønske mer, ville jeg bli meget ulykkelig.

Med stor glede mottok datteren den med så stor lengsel ventede ønskekvist, og hun visste ikke, hvorledes hun skulle takke ham derfor.

Men etter tre dages forløp hadde datteren et nytt ønske. Hun hadde hørt om en overordentlig smukk prins, som bodde i et fjernt land, og som var meget rik og elskverdig. Han ville hun gjerne ha til mann.

Men faderen sa: ”Min kjære datter, jeg ga deg alt hva jeg eide, og for din ønskekvist ga jeg mitt legeme og min sjel. Jeg må nu skilles fra deg, lev lykkelig og tenk på meg med kjærlighet”. Med disse ord bøyde faderen hodet og døde. Hans datter begråt ham oppriktig og sa: ”En bedre fader har der aldri vært!” Og deri hadde hun også rett.

Da nå faderen var begravet, hadde hun verken slektninger eller penger eller gods. Hun gjorde seg da en hverdagsdrakt av kråkeskinn, tok sin sølvkledning, gullkledning og sin diamantkledning og hang dem alle over skulderen, tok ønskekvisten i hånden, svang den og ønsket seg i nærheten av det slott hvori den berømte prins bodde. Da var det som om en vind løftet henne fra marken, og hun svevde, båret av luften, mot det fjerne.

Plutselig befant hun seg i en skog, i hvis nærhet hun skimtet prinseslottet mellom de tykke eikestammer. Hun slo med kvisten på det tykkeste av disse eiketrær og ønsket, at der inne i det var en stue, hvor hun kunne kle seg om, og et skap, hvori hun kunne henge sine klær opp, og det skjedde også øyeblikkelig. Hun kledde seg nå ut som gutt og trådte med sin kråkeskinnspels inn i prinseslottet. Lukten av god mat førte henne til kjøkkenet, hvor hun bød kokken sin tjeneste, idet hun utga seg for en foreldreløs og hjemløs gutt.

”Vel”, sa kokken: ”Du skal være min askepott, du skal tidlig om morgenen gjøre opp ild og vedlikeholde den om dagen, og du skal sørge for, at der ikke faller noen aske omkring; derfor skal du så spise deg mett hver dag. Men du må tillike børste den nådige prins’ frakk og pusse hans støvler.

–Piken passet som gutt sin bestilling, og etter noen dager fikk hun se prinsen, som kastet en fugl, som han hadde skutt, inn i kjøkkenet for at den kunne bli stekt. Prinsen hadde et så vakkert ansikt og en så prektig figur, at Askepott straks fattet den heftigste kjærlighet til ham. Alt for gjerne hadde hun nærmet seg ham, med det lot seg ikke gjøre. Da fikk hun høre, at over i naboslottet skulle det holdes et bryllup, som skulle vare i tre dager, og der var prinsen den fornemste gjest og skulle hver dag reise over for å danse. Alle mulige av slottets tjenerskap, som kunne, løp derover for å se på festlighetene. Da ba Askepott kokken, at hun også kunne få tillatelse til å gå derover, for å se på dansen; siden kjøkkenet var i orden, enhver ild var utslukket, og asken vel forvart. Kokken tillot sin tjener å få denne fornøyelse.

Askepott ilte da til sitt eiketre, kledde seg i sin sølvdrakt og forvandlet sin gutteskikkelse til den virkelige. Så slo hun med sin ønskekvist på en stein, som øyeblikkelig ble til en gallavogn; på samme måte forvandledes to oldenborrer til et par statelige, beksvarte hester, og to padder til kusk og tjener. Askepott steg inn i vognen og hoppsan, så gikk det av gårde i vill karriere. Inn i dansesalen trådte den statelige frøken, og alle ble blendet av hennes skjønnhet. Prinsen fikk henne straks kjær og engasjerte henne til dansen; hun danset fortryllende og var meget lykkelig; men da hun hadde danset et par danser, forsvant hun fra salen, besteg sin utenfor ventende vogn, svang sin kvist og ropte:

”Lyst foran og mørkt bak

              Så ingen ser, hvor jeg kjører i dag”

                Ingen så da heller, hvorhen hun kjørte, men prinsen ble meget urolig over den skjønne danserinnes hurtige forsvinning. Og da ingen kunne svare ham på hans spørsmål, om hvor der var blitt av henne, tilbrakte han natten i stor uro, slik at han den neste morgen var i en meget trist stemning og hadde et forferdelig slett humør, hvorav selv prinser undertiden kan lide.

Kokken brakte prinsens støvler ut i kjøkkenet og klagde over hans slette humør, idet han leverte støvlene til Askepott, for at hun skulle pusse dem. Hun overtok dette arbeid og pusset dem så blanke, at katten med velbehag speilet seg deri og gav sitt bilde et kyss, hvorved glansen forsvant på det sted, som katten hadde kysset.

Da Askepott nå i sin gutteskikkelse og i sin kråkepels, trådte inn i prinsens værelse med støvlene, så prinsen straks den matte flekk, tok støvelen og kastet den i hodet på Askepott idet han ropte: ”Du slyngel av en Askepott, vil du lære å pusse støvlene bedre!” Askepott tok støvelen uten å si et ord, og pusset den blank.

Om aftenen kjørte prinsen igjen til dansen, og Askepott ba atter om tillatelse til å gå derhen.

Da hun den foregående aften var kommet snart igjen og ikke blitt over tiden, således som så mange tjenestefolk gjerne gjør, ga kokken henne lov å gå.

Askepott gikk nå til sitt kammer i eiketreet, tok den gyldne kledning på, skaffet seg med sin ønskekvist en ny vogn, nye hester, ny betjening og kjørte over til slottet. Der var allerede prinsen, men i dårlig humør. Alt manglet, fordi hun manglet. Da trådte hun inn, strålende som en dronning. Han ilte hen til henne og engasjerte henne til dansen. Å hvor lykkelig gjorde hennes muntre latter ham, hennes forstandige tale og hennes skjelmske drilleri! Meget hadde han å spørre etter, blant annet hvorfra hun var? Smilende svarte Askepott: ”Fra Støvlesmørelse.”

En kort stund oppholdt Askepott seg i salen, men plutselig var hun forsvunnet, hurtig satt hun igjen i sin vogn, og uttalte sitt trylleord:

                                       ”Lyst foran og mørkt bak,

                               Så ingen ser, hvor jeg kjører i dag.”

 

               Prinsens blikk søkte forgjeves den elskede skikkelse. Han vendte seg både til den ene og den annen av gjestene og spurte dem om henne, men ingen kjente henne. Han spurte sin kammerherre, som hadde fulgt med ham: ”Si meg dog min kjære kammerherre, hvor ligger slottet Støvlesmørelse?”

                Kammerherren bøyde seg dypt og svarte: ”Deres kongelige høyhet! Hvor Støvlesmørelse ligger – å ja, det ligger – det ligger – i – i – fatalt, i øyeblikket kan jeg ikke erindre hvor det ligger. Skulle det virkelig gis et slott eller en by av dette besynderlige navn? Hvor skulle vel det ligge?”

Prinsen vendte den talende ergerlig ryggen og mumlet mellom tennene: ”Jeg lar årlig utbetale til denne kammerherre ti tusende kroner, og nå vet han ikke engang hvor Støvlesmørelse ligger. – Det er for galt!”

Derav kom det at, da morgensolen rødmende sto opp, prinsens humør aldeles ikke var det beste. Han hadde ingen ro på seg, ville allerede gå ut tidlig om morgenen og tok den frakk, som Askepott hadde børstet, men på hvilken han oppdaget litt støv. Han ropte etter en børste og stampet i gulvet. Hurtig kom Askepott løpende i sin kråkepels med en børste, men prinsen var så rasende vred, at han rev børsten ut av hånden på henne og kastet den i hodet på henne idet han ropte, at hun skulle børste bedre en annen gang.

Den siste bryllupsaften løp alle igjen over til slottet, og prinsen kjørte også over. Da ba Askepott for tredje gang om å få lov til å se på festen. Kokken ristet på hodet over at gutten var så nysgjerrig, dog tenkte han, at ungdommen måtte få fornøye seg, og så sa han: ”Da det i aften er siste gang, så skal du få lov.”

Askepott løp hurtig til eikeparken, tok sin diamantkledning på, fremtryllet atter hester og vogn, kusk og lakeier og viste seg som en levende skjønnhetsstråle ved festen. Prinsen danset med henne; han spurte da henne også hva hun het? Askepott smilte skjelmsk og svarte: ”Cinerosa Børstehode.”

 

Fornavnet, som endte på –rosa, fant prinsen meget smukt, enskjønt han ikke forsto latin; men tilnavnet fant han fremmed – han hadde aldri hørt nevne denne, uten tvil, meget rike og ansette familie, dog sa han, betatt av kjærlighet, idet han satte en ring på hennes finger: ”Hvem du enn er skjønne Cinerosa, så forlover jeg meg dog med deg ved denne ring!” Med dyp skamrødme på kinnene så Askepott til jorden og skalv. Straks etter fjernet hun seg, da prinsen for et øyeblikk så et annet sted hen. Hurtig satt hun i vognen, men prinsen hadde øyeblikkelig gitt befaling til at hans vogn skulle kjøre like tett etter hennes, så han kunne følge henne.

Askepott svang sin ønskekvist og sa:

          ”Lyst foran og mørkt bak,

                               Så ingen ser, hvor jeg reiser i dag.”

Og så rullet hun bort; men prinsen satt også hurtig i sin vogn og rullet etter henne. Men hennes vogn var ikke mer å se, dog hørte man fremdeles hjulene rulle og så fulgte prinsens vogn etter lyden. Denne gang hadde dansen vart lengst, og det begynte å gry av morgen; den time var allerede kommet, da kjøkkenarbeidet begynte, og Askepott, som hurtig fortryllet sin vogn og sin betjening, hadde ikke tid først å kle seg om, men skjulte sin diamantkledning under kråkepelsen og ilte inn i kjøkkenet. Men prinsen, som var kjørt etter den herlige pikes vogn, så seg plutselig ved sitt eget slott og visste ikke hva som var skjedd med ham, hvorfor han ble meget sørgmodig; hertil kom at han også var trett og utmattet.

”Vår prins er aldeles ikke frisk,” sa kokken til Askepott. ”Han må ha seg en kraftsuppe eller en kopp sjokolade – tenn hurtig ild.” frokosten var snart ferdig, og Askepott kastet prinsens ring i den kopp som kokken bar opp til prinsen. Prinsen drakk, fant sin ring på bunnen av koppen og spurte hastig: ”Hvem er allerede nu så tidlig i kjøkkenet?” ”Ingen uten jeg og Askepott”, sa kokken.

”Send så gutten øyeblikkelig opp til meg!” befalte prinsen, og da Askepott kom, betraktet prinsen ham skarpt, men kråkepelsen skjulte all skjønnhet.

”Kom hit, tre nærmere Askepott!” befalte prinsen. ”Kom og kjem meg, mitt hår er fullt av fjær.”

Askepott adlød, hun trådte hen til prinsen og kjemmet det tykke, bløte hår med elfenbenskammen. Prinsen følte på kråkepelsen, som var slitt på noen steder, og hvor det skinte og blinket som av morgenduggen. Det var diamantglansen av praktkledningen, som Askepott bar under kråkepelsen.

”Nå kjenner jeg deg, du elskede!” ropte prinsen full av uutsigelig glede. ”Nå er du min og jeg din for bestandig!” Og dermed favnet han sin brud i sine armer og kysset henne.

Kort før bryllupet utba den smukke brud seg enda en nåde av den elskede brudgom. Den gode kokk, som så velvillig hadde mottatt Askepott og behandlet henne så godt og vennlig, mottok av prinsen ridderslaget og ble opphøyd til Overkjøkkenmester. Dette behaget ham særdeles; nå behøvde han ikke selv å koke maten, slik som før, men kunne i god ro og mak hjelpe til å fortære den ved det fyrstelige taffel. Da det praktfulle bryllup ble feiret, oppvartet han i sin nye verdighets fulle glans med orden og stjerne, selv med egne hender, det prinselige par.